Kapittel 6: Hva sier klimaforskningen?

FNs klimapanel ble opprettet i 1988 og har som mål å gjøre vitenskapelig kunnskap tilgjengelig for politiske myndigheter. Klimapanelets oppgave er å formidle hva forskningen sier om muligheter for – og konsekvensene av – ulike veivalg. Dette innebærer samarbeid mellom eksperter innenfor ulike fagfelt som gjennomgår tusenvis av forskningsartikler. Resultatet blir presentert i form av rapporter som oppsummerer hva forskningen sier om ulike tema, og hvor sikre de vitenskapelige konklusjonene er. Den sjette syklusen med rapporter ble ferdigstilt i 2023, og sentralt her er de tre delrapportene: den fysiske forståelsen av klimaendringene, hvordan klimaendringer påvirker samfunn og natur, og hvordan vi kan omstille oss gjennom tiltak innen ulike sektorer. Denne artikkelen sammenfatter noen nøkkelpunkter fra disse rapportene med enkelte oppdateringer fra ulike andre kilder.

Utslippene av drivhusgasser var i perioden 2010-2019 de høyeste noen gang i menneskehetens historie. De har vokst fort til tross for vår kunnskap om utfordringene. Siden 1990 har utslippene vokst med hele 54%, og bare i tiåret 2010 -2019 økte de med 12 %.

Vi ser at klimaendringer allerede fører til ødeleggelser for mennesker og natur, og utgjør en trussel mot livsgrunnlaget vårt og planetens tilstand. Klimaendringer og påfølgende ekstremhendelser reduserer mat- og vannsikkerhet og bidrar til humanitære utfordringer og katastrofer i sårbare områder. Virkninger klimaendringene har på naturen, er også større og mer omfattende enn tidligere antatt.

Klimapanelet har vist at de samfunnsmessige og miljømessige konsekvensene er vesentlig større i et 2-graders scenario sammenlignet med en situasjon hvor vi holder oss under 1,5 grader. Hver tiendedels grad oppvarming som unngås er derfor viktig. På tiltakssiden har vi gått fra 2,1% vekst i begynnelsen av dette århundret til 1,3% vekst i det siste tiåret. Reduksjonen er spesielt merkbar i energi- og industrisektorene. Noen land har allerede fått til en jevn utslippsreduksjon, og vi ser et økende sett med virkemidler og lover som har forbedret energieffektiviteten, redusert avskoging og akselerert bruken av fornybar energi. Vi har også klimalover som har resultert i reduserte utslipp i 56 land. Mange byer har også satt konkrete utslippsmål.

I etterkant av Glasgow-møtet har mange land forsterket forpliktelsene sine. Nye forpliktelser indikerer at vi kan være på kurs mot 2,5 grader, sammenlignet med 3,2 grader tidligere. I scenarioene som begrenser oppvarming til 1,5 grader, må utslippene peke nedover senest innen 2025 og bli redusert med 43% innen 2030. Selv med slike radikale kutt er det nesten uunngåelig at temperaturen midlertidig vil overstige 1,5 grader. Skal vi nå 2-gradersmålet, må utslippene snu senest innen 2025, og reduseres med en fjerdedel innen 2030. Dette betyr at 1,5-gradersmålet ikke er mulig med mindre vi gjennomfører store utslippskutt i alle sektorer globalt.

Hva er netto null?

Et sentralt begrep i rapportene fra klimapanelet er netto null. Det er først når utslippene blir netto null, at temperaturen stabiliserer seg. Dette er fordi økningen i CO2-konsentrasjonen forårsaket av fossile utslipp vedvarer i mange tusen år. Enkelt sagt vil temperaturen øke så lenge vi tilfører mer CO2, og den vil stabilisere seg når vi stopper med dette. Figur 6.1 illustrerer hvordan de samlede utslippene har bidratt til temperaturøkning, og hvordan temperaturen vil øke videre med ytterligere utslipp. Disse beregningene gir grunnlag for å sette opp et såkalt CO2-budsjett, som viser mengden utslipp vi kan tillate oss innenfor ulike omstillingsbaner. Dersom vi når netto null tidlig på 2050-tallet, er det eksempelvis mulig at vi klarer å holde den globale oppvarmingen ned mot 1,5 grader.

Figur 6.1 Sammenheng mellom kumulative utslipp og global overflatetemperatur (basert på Klimapanelets rapport) (Figur SPM.10 i IPCC, 2021: Summary for Policymakers. In: Climate Change 2021: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Sixth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Masson-Delmotte, V., et al. Cambridge University Press, Cambridge, UK and New York, NY,USA, pp. 3−32, doi: 10.1017/9781009157896.001).

Den store jokeren i regnestykket er om vi lykkes med såkalte negative utslippstiltak som fjerner CO2 fra atmosfæren og lagrer det i skog, jord, i geologiske formasjoner eller i havet. Vi har biologiske metoder for dette, eksempelvis skogplanting og tiltak for å styrke karbon lagret i landbruksjord. I tillegg forskes det nå mye på teknologi for direkte fangst fra luft eller prosesser hvor karbon felles ut og fjernes fra kretsløpet for kortere eller lengre tid.

Listen over irreversible endringer som vi uansett må tilpasse oss, er imidlertid lang og omfatter issmelting på Grønland og i Antarktis, havnivåstigning, forsuring og oppvarming av dyphavet og tining av permafrost. Hvor dramatiske disse endringene blir, henger i hovedsak sammen med vår evne til å kutte utslipp.

Hvordan sikre en klimarobust utvikling?

Et sentralt poeng i delrapport to er at klimaendringene er her allerede og fører til ødeleggelser som utgjør en trussel mot livsgrunnlaget vårt. Ekstrem varme har utryddet mange arter allerede, og vann – og matsikkerhet - er truet i sårbare områder på kloden. 3,5 milliarder mennesker lever i dag i områder som gjør dem spesielt sårbare for klimaendringer. Tiltakene må derfor rettes mot å bevare økosystem, kutte utslipp og å gjøre samfunnet bedre i stand til å takle endringene som uansett kommer.

Et begrep som er sentralt i denne sammenhengen, er såkalt klimarobust utvikling. For å oppnå dette må vi ta høyde for at naturlige og samfunnsmessige endringer griper inn i hverandre. Samspillet mellom klimatilpasning, utslippsreduksjoner og samfunnsmessig omstilling vil kunne skape en positiv dynamikk som gir oss et større løsningsrom eller sender oss inn i negative spiraler som forsterker den uheldige utviklingen.

Relevante beslutninger fattes på ulike nivå i samfunnet og griper ikke bare inn i klima- og naturfeltet, men også i sosiokulturelle forhold, politikk, teknologi, økonomi og hvordan vi forvalter tilgjengelig kunnskap. En klimarobust fremtid handler derfor ikke bare om å få grep med den globale opp- varmingen, men også om velferdsnivå, fattigdomsbekjempelse, økosystemhelse og opplevd rettferdighet i omstillingen. Som vist med covid-pandemien er det også mulig at større, uforutsette hendelser kan gripe inn og påvirke samfunnet i en slik grad at planlagte forløp må endres radikalt.

Tiltak på veien mot netto null

Vi vil i denne artikelen gjennomgå sentrale klimatiltak som omfatter ulike sektorer i samfunnet, som beskrevet i den tredje delrapporten fra klimapanelet. Som nevnt kreves det 43% kutt i utslippene i 2030 for å nå netto null i 2050, og 27% kutt i 2030 for å nå netto null i 2070. Et positivt utviklingstrekk er at vi i dag har tilgjengelige løsninger i alle sektorer som kan halvere utslippene våre innen 2030. Dette holder døra åpen for å begrense oppvarmingen til 1.5 grader selv om dette vil kreve hurtige kutt i hele samfunnet.

Internasjonalt samarbeid og bærekraftig utvikling

Klimapanelet har siden starten vært en viktig premissgiver for arbeidet med å få på plass bindende internasjonale avtaler - blant annet gjennom FNs klimakonvensjon. Parisavtalen har vært viktig for å få på plass en ramme som skal motivere enkeltland til å rapportere inn nye og strengere mål for å lukke gapet mellom forpliktelser og det som er nødvendig for å nå klimamålene.

I og med at utslippene har vært skjevt fordelt mellom ulike deler av verden, vil internasjonalt samarbeid kunne rette opp den historiske ubalansen mellom ansvar for utslipp og kompensasjon for negative konsekvenser. Overføring av teknologi, klimafinansiering og kapasitetsbygging krever gode rammer for samarbeid mellom land basert på den best tilgjengelige kunnskapen og en rettferdig byrdefordeling.

Siden bærekraftsmålene og Agenda 2030 ble lansert, har dette vært en viktig arena for arbeidet med å møte globale samfunnsutfordringer. Prosessen frem mot 2030 har imidlertid blitt kraftig påvirket av både covid og krigen i Ukraina. Vi må nok forvente at slike sjokk både kan hindre og fremme overgangen til et klimarobust samfunn.

Energiproduksjon

Energisektoren er en av de største kildene til menneskeskapte drivhusgasser og stod i 2019 for 34% av globale utslipp. Det har vært et kontinuerlig fall i kostnadene for mange lavutslippsteknologier som solceller og batterier siden 2010, og vi har sett en tilsvarende økning i bruken.

Klimapanelet forutsetter en betydelig reduksjon av fossil energibruk og overgang til fornybar energi. For eksempel ser vi at kull reduseres med 95%, olje med 60% og gass med 45% innen 2050 for scenarioene som når 1,5-gradersmålet. Hvis vi ser fremover mot et energisystem med nullutslipp, karakteriseres det av en formidabel økning i sol- og vindenergi globalt, sammenlignet med 2019. Prosesser og systemerer som i dag bruker fossil energi, vil måtte elektrifiseres i stor skala.

Det vil bli behov for mye mer effektiv bruk av energi og alternative energibærere som hydrogen. For å oppnå netto null blir det også nødvendig med tiltak som fjerner CO2 fra atmosfæren. En vesentlig utfordring for nødvendig omstilling er at det allerede er etablert og planlagt så mye fossil infrastruktur at vi sprenger karbonbudsjettet for 1,5 grader om vi lar systemene stå slik de er bygd og planlagt.

Industri

Utslipp knyttet til industriell aktivitet stod for 24% av de globale utslippene i 2019. Hvis vi regner med indirekte utslipp blir andelen 34%. Innenfor denne sektoren er tiltak for å gjøre verdikjedene sirkulære helt sentralt. Materialer og energi må brukes mer effektivt, og produktene må resirkuleres etter endt livsløp. Strategisk lokalisering av bedrifter for å sikre tilgang på ren energi kan også bli et viktig virkemiddel. For å lykkes i omstillingen er det viktig å styre etterspørselen gjennom gode rammevilkår og reguleringer. På tross av dette vil det være krevende å nå netto null innenfor denne sektoren, slik at vi kan bli avhengige av negative utslipp fra andre samfunnsområder.

Byer

Urbane strøk og byer står for mer enn to tredjedeler av de globale utslippene om vi også tar med indirekte utslipp som skjer utenfor byens geografiske område. Her er det et stort potensial for å få ned utslippene, noe som også er helt nødvendig fordi en stadig større del av befolkningen vil bo i byer fremover. Men i takt med velstandsutviklingen får også befolkningen bedre råd og et økende forbruk, som igjen gir et større klimafotavtrykk. Endring eller reduksjon i forbruk av energi og materialer blir derfor sentralt i fremtidens bysamfunn.

Elektrifisering av energikrevende virksomhet er et viktig grep for å nærme seg netto null i byområder. Men også forebygging av utslipp gjennom planlegging for kollektiv, gange og sykkel bør være styrende for byutviklingen fremover. Det er også mulig å kombinere hensynet til utslippskutt, klimatilpasning og biologisk mangfold gjennom tiltak som grønne tak og vegger samt treplanting i urbane områder.

Bygninger

En av de sektorene som faktisk har reell mulighet til å nå netto null i 2050, er bygninger. Her har det blitt gjennomført mye kunnskapsutvikling de senere årene på hva som faktisk kreves for å nå målet, både på enkeltbyggnivå og områdenivå. Tiltakene må rettes mot hele livsløpet og omfatte både eksisterende bygningsmasse og fremtidig bygging. Et konkret eksempel på innovasjon i praksis og virkemiddelbruk på dette feltet er utviklingen av standarder, sertifiseringer og krav for bygg.

Som på andre samfunnsområder er det viktig å redusere behovet for installert energi og å kutte i materialbruken. I tillegg finnes det alternative materialer med et langt lavere klimafotavtrykk, eksempelvis lavutslippsbetong og massivtre, som under visse betingelser kan kvalifisere som et midlertidig karbonlager.

Transport

Transportsektoren stod for 15% av globale klimagassutslipp i 2019 og har hatt en årlig vekst på 2% i tidsrommet 2010-2019. Forskningen peker her på viktigheten av å både jobbe med innfasing av lavutslippsteknologier og tiltak på etterspørselssiden. Elektrifisering er tiltaket med størst potensial, som også innebærer oppbygging av tilhørende infrastruktur for lading. Norge har vist at tydelige insentiver fra myndighetene kan få fortgang i markedsutvikling og endring av bilparken, samt deler av passasjertransporten på hurtigbåt og ferge. En vellykket omstilling på globalt nivå krever imidlertid at vi får til å omstille kraftsektoren, og at batterier produseres på bærekraftig vis og med lavt miljøfotavtrykk.

For tyngre kjøretøy samt skips- og luftfart kan hydrogen og hydrogenbaserte drivstoff samt bærekraftig biodrivstoff kunne bidra til å få ned utslippene av CO2. En viktig faktor er utvikling av standarder på tvers av landegrenser som stimulerer til høyere effektivitet og lavere klimagassutslipp.

Endringer på etterspørselssiden er også sentrale for å begrense transportbehov. Dette innebærer for eksempel tiltak som legger til rette for mer sykkel, gange og kollektivtransport samt reduksjon av reiseaktivitet gjennom desentraliserte kontorfellesskap eller hjemmekontor. Byplanmessige grep knyttet til fortetting og etablering av knutepunkt rundt kollektivtilbud er også sentrale virkemidler.

Omstilling av transportsektoren i lavinntektsland innebærer imidlertid helt andre utfordringer enn i industrialiserte land. Mange lavinntektsland står overfor betydelige investeringer i infrastruktur, og vi vil få en utfordring med å nå globale nullutslippsmål dersom disse landene skal ta veien om energi- og fossilintensive transportsystem. I stedet må de satse på ny og fremtidsrettet lavutslippsteknologi, som krever en betydelig økning i finansiering og kunnskapsoverføring.

Jordbruk, skogbruk og annen arealbruk

Denne sektoren stod i 2019 for 22% av samlede utslipp, men har også et stort potensial for å fjerne CO2 fra atmosfæren – såkalte negative utslipp. Men dersom vi skal utnytte dette til vår fordel, haster det med tiltak dersom vi skal nå netto null. Det er også slik at denne sektoren ikke fullt ut kan gjøre opp for utslipp i andre sektorer.

Et gjennomgående problem er målkonflikter hvor vi må balansere hensyn til økonomisk utvikling, biodiversitet og matproduksjon opp mot ønsket om å kutte utslipp eller lagre karbon. Likevel finnes det løsninger hvor det er mulig å finne gode synergier mellom disse hensynene. Sektoren kan også gi oss tilgang til produkter med et lavere klimaavtrykk enn det som er vanlig i dagens samfunn.

Et annet positivt trekk ved løsningene innenfor denne sektoren er at tiltakene oftest kan realiseres til en lav pris og innen relativt korte tidshorisonter. Bedre skogsforvaltning, skogplanting, samt restaurering og vern av tropisk skog, våtmarksområder og myrer kan gi store klimagevinster. Innenfor landbrukssektoren kan endringer i planteproduksjon og husdyrhold kutte store utslipp, gjerne i kombinasjon med kostholdsendringer og tiltak for å redusere matsvinn gjennom hele verdikjeden. Målrettet innsats for å øke karboninnholdet i jorda og etablering av karbonnegative verdikjeder kan også fjerne eksisterende utslipp fra atmosfæren.

Forbruk og etterspørsel

Som nevnt tidligere i artikkelen er det store gevinster å hente ved endring av forbruks- og etterspørselssiden. Infrastruktur i samfunnet kan brukes på nye måter, og ny teknologi kan i stor grad gripe inn i eksisterende måter å gjøre ting på. Dette kan endre måten vi spiser på, hvilke produkter vi kjøper, og hvor lenge vi beholder dem, hvordan vi forflytter oss, og hvordan vi bor.

Figur 6.2 Menneskeskapte utslipp i 2019 fordelt på sektor (basert på Klimapanelets rapport) (Figur TS.6 i M. Pathak, et al. 2022: Technical Summary. In: Climate Change 2022: Mitigation of Climate Change. Contribution of Working Group III to the Sixth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Cambridge University Press, Cambridge, UK and New York, NY, USA. doi: 10.1017/9781009157926.002Al.).

På myndighetssiden er det også gjort grep med tanke på å stille klimakrav ved innkjøp og å innføre standarder for produkters levetid og mulighet til reparasjon. Summen av disse tiltakene kan også bidra til kulturelle og atferdsmessige endringer som utfordrer en bruk og kast-mentalitet vi ikke lenger kan tillate oss.

Veien videre for klimaarbeidet

Som gjennomgangen over viser, er det en rekke tiltak innenfor alle sektorer som vil bringe oss nærmere målet om å stabilisere den globale temperaturen og unngå de verste konsekvensene av klimaendringene. Samtidig skjer det positive ting på tvers av sektorene. Teknologiutvikling og innovasjon har skutt fart de senere årene. Ikke-statlige aktører som byer, bedrifter og urbefolkning tar også en tydeligere rolle i omstillingsarbeidet. Det er i dag etablert omfattende nettverk mellom byer som utveksler erfaringer om hvordan kutte utslipp og nærme seg målet om klimanøytralitet.

I fortsettelsen blir det viktig å fremme en god utvikling også i lavinntektsland slik at de velger fremtidsrettede løsninger og ikke binder seg til fossilintensiv infrastruktur. Det er likevel slik at de samlede investeringene på tvers av alle samfunnsområder må økes betydelig – med en faktor på 3-6 innen 2030 for å styre oss mot 1,5- eller 2-gradersmålet. Verden har nok økonomiske ressurser til å lykkes med omstillingen, men det krever tydelige signaler og stødig kurs fra myndigheter verden over for å utløse kapitalen, spesielt i land med svakere økonomi og styresett.

Samtidig ser vi at tiltakene må settes inn i en større sammenheng og kobles på andre mål innenfor en bredere bærekraftagenda. Dette betyr at rettferdig omstilling og fattigdomsbekjempelse må ivaretas, og at klimatilpasning og utslippskutt må kombineres på en slik måte at vi støtter opp under og ikke reduserer valgmulighetene fremover. En slik tilnærming vil kreve både kunnskap om komplekse sammenhenger mellom samfunn, natur og klima og sterkere politisk vilje til å prioritere mellom konkurrerende samfunnsinteresser og behov.

Vi må også styrke samarbeidet på tvers av landegrenser og regioner for å komme inn på et spor som bedre sikrer hensynet til kommende generasjoner. Bevisbyrden er klar, og tiden for å handle er nå. De valgene vi tar, vil få konsekvenser i hundrevis, kanskje tusenvis av år fremover.