Farvel, bærekraft?

Det internasjonale bærekrafthåpets vekst og fall

I 1987 leverte Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, den såkalte Brundtlandkommisjonen, sin sluttrapport. «Our common future» ble en milepæl som plasserte bærekraft sentralt i det politiske ordskiftet. Kommisjonen adresserte menneskeheten, og ba oss som globalt felles- skap om å tenke nytt og å skape et interesse- og handlingsfellesskap som ikke skulle prioritere egennytte i dag på bekostning av knappe ressurser, planeten og dens fremtidige innbyggere. Gjennom grundige analyser av forholdet mellom miljøproblemer, global oppvarming og økonomiske ulikheter, malte rapporten et dystert bilde, både av samtiden og av menneskene. Vi var i ferd med å ødelegge våre livsbetingelser, mens den internasjonale økonomien taktfast eskalerte forskjellene mellom fattige og rike. Likevel var rapporten et håpefullt manifest med tro på forandring. Håpet ble særlig knyt- tet til menneskehetens evne til å utvikle nye institusjoner og samarbeid, ikke minst på den globale scenen.

Brundtlandskommisjonens rapport ble slik en del av en ny tidsånd mot slutten av 1980-tallet, hvor både kulturprodukter og intellektuelle analyser pekte mot lysere tider sammen med det globale jernteppets fall. Jahn Teigens bidrag til melodi grand prix i 1988 slo fast at
«Øst og Vest ekke fiender i år», mens millioner av TV-seere over hele verden samtidig nynnet til Koreanas kjenningsmelodi for sommer-OL i Seoul:

«Hand in hand we stand All across the land
We can make this world
A better place in which to live»

Året etter, i 1989, publiserte Francis Fukuyama sitt essay «The end of History?» som skulle sette ord på hva slags endring vi var vitne til. Tre år senere ble essayet publisert som bok, og skulle bli en av de mest innflytelses- rike samfunnsanalysene i det 20. århundre. Fukuyama, tydelig inspirert av Georg Friedrich Hegel, skrev før Berlinmurens fall at vi var vitne til «historiens slutt». Dette må selvsagt ikke forstås bokstavelig. Tiden skulle fortsette, men Fukuyama hevdet at vi var på vei inn i en æra hvor det på et overordnet nivå ikke lenger fantes noen idépolitisk konkurranse om hvordan den moderne verden burde forstås, og om hvilke forutsetninger som burde ligge til grunn for utviklingen av gode samfunn. Fukuyama beskrev på den ene siden hvordan den politiske og økonomiske liberalismen hadde beseiret alle utfordrere, samtidig som han hevdet at det vi var vitne til også var vestens triumf.

Spillereglene ble altså fortolket til å være endret på en måte som i manges øyne ga mye håp for fremtiden i det globale fellesskapets navn.

«Our common future» ble dermed publisert i en tid hvor troen var sterk på at vi var på vei inn i en ny tidsepoke. Her skulle tidligere rivalisering mellom ideologiske og religiøse dogmer avløses av en fellesmenneskelig tilnærming til globale utfordringer, basert på det som fra Brundtlandkommisjonens utkikkspost i New York fremstod som nærmest universelle idealer. Via en vitenskapelig fundert forståelse av virkeligheten skulle fremtiden nå forvaltes og styres. Sterkere bånd mellom land, regioner, kommersielle selskaper og interesseorganisa- sjoner skulle sikre kapitalflyt, sikkerhet, stabilitet, bedre bruk av naturressurser og stagge ulike former for forurensing. Samtidig skulle nye institusjoner, gjerne i FN-regi, bidra til å gjøre slutt på fattigdom og global urett.

Snart førti år senere vil nok mange skrive under på rapportens dunkle beskrivelser av menneskehetens påvirkning på planeten, mens håpet om at nytt globalt samarbeid skal løse bærekraftutfordringene har falmet. Etter noen år med kutt i klimagassutslipp som følge av Covid-19, stiger utslippene igjen. En million dyrearter er i dag utrydningstruet og presset på naturarealer er enormt. Den globale øko- nomiske ulikheten er ikke redusert, men kan snarere sammenliknes med situasjonen under kolonitiden tidlig på 1800-tallet. Internasjonalt bidrar Russlands krigføring i Ukraina og Kinas rivalisering med USA til å svekke internasjonal handel og synliggjøre sårbarheten i globale verdikjeder. Samtidig har både nasjonalstatene og religion gjort kraftige comeback som kulturelle omdreiningspunkt og utgangspunkt for politisk og økonomisk organisering, med populistiske og autoritære innslag i mange vestlige regjeringer. Bærekraft skulle sikres ved hjelp av felles visjoner, delte interesser, kunnskapsbasert styring og nye, grenseløse institusjoner. I dag høres dette naivt ut. Hvor går veien videre?

Det interesseløse og universelle bærekraftshåpet var alltid falskt.

Troen på nytt institusjonelt samarbeid som løsning på verdens klima- og bærekraftsproblemer ble konsolidert på 1990-tallet. Gjennom dette tiåret ble det lansert en rekke nyskapninger i skjæringspunktet mellom vitenskap og politikk. Det internasjonale klimapanelet er det mest kjente eksempelet. Panelet ble etablert allerede i 1988 og publiserte sin første rapport i 1990. Panelet ble etablert for å oppdatere og syntetisere den kollektive vitenskapelige kunnskapen om årsakene til klimaendringer, og om klimaendringenes effekter både på naturen og verdens samfunn. Like viktig var ideen om at denne kunnskapen burde omsettes i praktisk politikk for avkarbonisering, noe som etter hvert har blitt helt sentralt for panelets arbeid.

Selv om panelet og dets arbeid åpenbart er et redskap smidd for å skape handling i møtet mellom forskning og politikk, har panelet blitt kritisert for å legge an et interesseløst og nøytralt blikk som «ser alt» tilsynelatende uten selv å observere fra noen spesiell posisjon. Målet har vært å presentere en enhetlig vitenskapelig stemme. Denne har i hovedsak vært formulert via modeller, grafer og andre representasjoner av globale fenomener. Derfor er arbeidets politiske implikasjoner som regel også globale og nær universelle, samtidig som panelet ikke skal være politikkpreskriptivt.
I klartekst betyr dette at det ikke skal peke på og anbefale spesifikke politiske grep og virkemidler for å påvirke teknologier, land, regioner eller aktører. Her minner IPCCs blikk om Brundtlandkommisjonens, som insisterte på å forstå bærekraftsproblematikken som en felles global utfordring vi alle bør ha interesse av å løse.

I dette synet, og i denne måten å organisere forholdet mellom global vitenskap og global politikk ligger det en implisitt omfavnelse av Fukuyamas analyse. I en tid uten reelle, idepolitiske og praktiske interessemotsetninger ble det uproblematisk å delegere samme type ansvar for verdens situasjon til Lilongwe, New Dehli og New York og å si at alle aktører, enten de heter Equinor eller Fremtiden i våre hender, har et felles ansvar for å løse verdens miljøproblemer.

Utfordringene i et slikt verdensbilde var å stå sammen, finne felles visjoner, utvikle grenseløse institusjoner og å finne globale modeller for forvaltning av ressurser og kapital basert på vitenskapelige metoder: «Hand in hand we stand, all across the land».

Som Holbergprisvinner Sheila Jasanoff har påpekt er en slik analyse og politikk dypt problematisk. Heller enn å bli en kime til nødvendig samfunnstransformasjon, dekker ideen om
«vår felles fremtid» over interessemotsetninger og skjuler at bak dagens situasjon ligger det dype og strukturelle ulikheter i fordeling av både makt og kapital som er forankret
i reelle interessemotsetninger. Klima- og bærekraftspolitikk blir dermed ofte en teknisk øvelse på globalt nivå, en søken etter levelige kompromisser eller vinn-vinn og synergier.
En konsekvens av dette er at klima- og bærekraftspolitikk sjelden virker mobiliserende før det abstrakte og globale oversettes til konkrete saker å bry seg om lokalt. Stort fokus på abstrakt global politikk, samtidig som fattigdom og dårlige livsbetingelser brer om seg lokalt, har tvert imot ofte ført til en re-orientering og stedsbasert motstand mot det som oppfattes som globalisme på bekostning av lokale interesser. Dette kan få ulike utslag, som for eksempel at bærekraftspolitikkens globale og universelle aspirasjoner får sitt motstykke i en ny, lokalisert miljøbevegelse som ser at globale mål står i motsetning til lokale interesser. Slik oppstår en motsetning mellom en globalisert og abstrahert natur og en meget lokalisert og levd natur. Resultatet er gjerne en kunnskapskamp om hvilke naturversjoner som bør være grunnlag for politikk. Andre ganger kan global bærekraftspolitikk nære nasjonalt orienterte konspirasjonsteorier, som når krefter på ytterste høyre fløy kaller politikere som bærer FNs nål for bærekraftsmålene for landssvikere. I et slikt politisk klima er det vanskelig å finne kompromisser og vinn-vinn-synergier.

Et vanskelig spørsmål som tvinger seg på, er om gode globale kompromisser er mulig, og om de kompromissene som kan fremforhandles i det hele tatt vil kunne bevege oss nevneverdig mot en mer bærekraftig og rettferdig verden. I sin siste bok før han døde, pekte Bruno Latour i denne retningen. Som Fukuyama viser Latour hvordan «det globale» lenge har vært en dominerende logikk i diskusjoner rundt hvordan klima og bærekraft behandles praktisk-politisk. Med økende erkjennelse av miljø og klimaproblemenes omfang, hevder imidlertid Latour at tiltrekningskraften til det globale som idé er kraftig svekket, ikke bare blant de menneskene Hillary Clinton foraktfullt kalte «the deplorables», men blant planetens økonomiske elite. I stedet for å bekjenne seg til det globale, har mange åpent forkastet solidaritet med resten av planetens befolkning og naturen, til fordel for egne livsbetingelser. I dette sjiktet finnes planetens rikeste, de som beslaglegger arealer, stenger grenser, lukker seg inne bak nye murer i private fly og yachter, som rømmer til skatteparadiser og drømmer om å kolonisere Mars. Samtidig sitter de ofte med hånden på rattet innenfor politikk og næringsliv. Her finnes det i Latours analyse ingen interesse for «vår felles fremtid». Resten av verden kan brenne, den kan ikke reddes, men disse har råd til å sikre sin eksistens inn i evigheten.

Som norsk, på toppen av det globale velferds- hierarkiet, med en oljedryppende økonomi er det vanskelig å ikke føle seg truffet av Latours åpenbart sarkastiske snert. Mens temperaturen stiger, fortsetter vi å lete etter mer olje.

Vi har blitt verdensmestre i elbil, samtidig om bilparken blir større og tyngre enn noen gang med alt det medfører av ressursbruk. Vi vender blikket innover, og virker lite villige til å diskutere om det kan være slik at vår velstand går på bekostning av både planeten og andre men- neskers livsvilkår. Mens krigen raser, fattigdommen står på stedet hvil, temperaturen stiger
og biodiversiteten forsvinner, trekker vi på skuldrene og trøster oss selv med en fortelling om at vår olje er mer bærekraftig enn annen olje. Det kanskje litt irriterende at det har blitt for varmt i syden, men til gjengjeld er det nå så god temperatur i Mellom-Europa at vi kan feriere der. Vi drømmer oss bort i troen på teknologi og innovasjon, mens vi forestiller oss å gjøre god butikk også på fremtidens kriser. Utenfor norske ambassader roper demonstranter slag- ord mot vår fremferd, uten at det gjør særlig inntrykk. Samtidig bør vi være klar over at vår normalitet i manges øyne er uhyrlig.

Farvel, bærekraft?
I en spenningsfylt verden preget av interessekamp er jeg usikker på hvor mye produktivt arbeid et bærekraftbegrep forankret i globale, universelle og fellesmenneskelige idealer kan gjøre fremover. Jeg må innrømme at det er leit å komme til en slik erkjennelse. Bærekraftbegrepet er i utgangspunktet forankret i konkret forskning, som kan fortelle oss mye om forholdet mellom menneskelig aktivitet og våre livsbetingelser. Dette burde kunne fungere som en rettesnor for våre samfunn. Når det likevel ikke gjør det i særlig grad, kan noe av forklaringen finnes i den apolitiske tidsånden som rådet gjennom 1990- og tidlig 2000-tallet, særlig på dette feltet.

Også samfunnsvitenskapen som har studert omstilling har i stor grad vært medskyldig. Denne forskningen har hatt et stort fokus på policy og utvikling av reguleringer og styringsinstrumenter, men har i mindre grad vært opptatt av de politiske og strukturelle forholdene i samfunnet. Dermed har vi, litt satt på spissen, fått en interesse for hvordan fattige kan løftes ut av fattigdom, men ingen interesse for forholdet mellom noens fattigdom og andres rikdom. På samme måte har vi fått stor interesse for innfasing av fornybar energi, men liten eller ingen interesse for å forstå utfasing av fossil energi. Vi har fått et enormt fokus på teknologisk innovasjon, men en begrenset interesse for redusert forbruk. Summen av dette er at bærekraft har blitt et harmløst begrep som kan drysses over ulike prosjekter og gjøre alle til lags.

Også ved min egen institusjon, NTNU, er det tegn til slitasje på bærekraftsfronten. På den ene siden er det mulig å si at bærekraft er førende for mye av det vi gjør, det innlemmes for eksempel i samtlige utdanningsløp. Samtidig er vi i ferd med å avslutte universitetets dedikerte og strategiske satsing på faktisk bærekraftsforskning. Begrunnelsen har vært at bærekraft har blitt så viktig at det bør integreres i alt vi alle gjør. Som universitet, heter det, har vi et felles ansvar, og ikke minst en felles interesse av å løse bærekraftsutfordringene: «…hand in hand, we stand». I praksis viser det seg imidlertid at faktisk bærekraft har en tendens til å tape interessekampen i møte med andre hensyn ute ved NTNUs fakulteter. Utdanningene gjør i stor grad kosmetiske endringer, men opprettholder status quo. Nye strategiske satsningsområder nevner viktigheten av bærekraft i forbifarten, men er i realiteten en konsolidering av eksisterende kjerneinteresser ute i fakultetene.
Slik blir NTNU et mikrobilde både på Norge og verden, hvor bærekraft blir et universelt og diffust begrep som ikke utfordrer, men som i stedet stryker medhårs og ser bra ut i glansede rapporter.

Historien viser oss at samfunnsomveltning sjelden kommer enkelt og uten strid. Fremveksten av den norske velferdsstaten, i sin tid en radikal nyvinning, er et godt eksempel. Mange ser i dag på den som et viktig og nødvendig samfunnskompromiss, men dette kompromisset er i realiteten et resultat av mange år med kamp og konfrontasjon, som tidlig i forrige århundre gradvis endret styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Det er naivt å tro at en omveltning til et bærekraftig samfunn vil være mindre strevsom. Vi trenger derfor redskaper og kunnskap
som muliggjør navigering av det som vil bli tung politisk kamp mellom sprikende interesser.

Heller enn å kaste bærekraftsbegrepet ut med badevannet, bør vi derfor støtte helhjertet opp under initiativer som aktivt problematiserer og som synliggjør de dypt politiske skillelinjene som går gjennom ulike fortolkninger av hva bærekraft er. Her er det i ferd med å vokse frem interessante motbevegelser til de dominerende narrativene. Ett eksempel på dette er forskning som vektlegger utfasing like mye som innovasjon, og som synliggjør hvilke mektige krefter som aktivt arbeider mot utfasing.

Andre problematiserer hva slags rolle ulike former for økonomisk vekst kan og bør spille fremover, og diskuterer hvordan planetens tålegrenser kan internaliseres i økonomien. En annen variant er det økende fokuset på omstilling via utvikling av samfunnets grunn- leggende tjenester, som et alternativ til det dominerende satsingen på høyteknologisk utvikling. En del av litteraturen om rettferdig omstilling peker også i nye, håpefulle retninger. Jeg har ingen tro på at noen av disse litt tilfeldig utvalgte eksemplene vil være noen rednings- planke. Likevel er de interessante, de represen- terer på mange måter historiens comeback. I en brytningstid er det naturlig at vi mennesker famler. Vi vet ikke, og vi kan ikke vite hvordan en bærekraftig verden ser ut. I denne famlin- gen står det mye på spill for mange: politiske og økonomiske allianser kan rakne, markeder forsvinne, nye former for dominans kan etableres, rådende verdensbilder og forståelser kan falme. Dette er samfunnsendring i praksis.

Frem mot 2030 bør vi slutte å late som om reell bærekraft er noe vi kan implementere med små steg uten at det merkes.