Kapittel 1: Alt henger sammen med alt

Med en økonomisk og sosial opptur som har vart i over 100 år, har verden kommet til en tålegrense. I 1927 passerte vi to milliarder mennesker og i november 2022 åtte milliarder. Ifølge FN kan vi forvente at vi når ti milliarder rett etter 2050.

På disse hundre årene er verden fullstendig forandret på mange måter. Vi har forlatt en tid da de fleste levde av jordbruk og fiske og bodde på gård, og forflyttet oss gjennom industrisamfunnet og inn i det digitale nettsamfunnet, der de fleste bor i byer. Kunnskapssamfunn, informasjonssamfunn, kompetansesamfunn, risikosamfunn og digitalt nettsamfunn er betegnelser som er brukt for å beskrive en tid der stadig flere av oss er mer avhengige av hodet enn hendene i våre yrkesliv. Vi har forflyttet oss «fra håndens til åndens arbeide», en endring som har store konsekvenser på mange områder.

Dette er en utvikling som er gjort mulig fordi vi har funnet stadig smartere og mer effektive måter å utnytte naturressurser på, både for produksjon av varer og tjenester og for rekreasjon og underholdning, noe som igjen er gjort mulig på grunn av innovasjon og nye muliggjørende teknologier kombinert med tilgang til mye og rimelig energi.

Men alt dette har en pris. I dag utgjør for eksempel ville dyr bare 4% av vekten av alle pattedyr, inkludert mennesker, på jorden. Det er en drastisk nedgang i bestander av insekter, fugler og mange marine arter. Dette har store konsekvenser, blant annet fordi en tredel av verdens matproduksjon er avhengig av fugler, bier og andre insekter for pollinering.

Blant endringene har klimaendringen fått størst oppmerksomhet. Vi har fått mer vær: høyere temperaturer og stormer, tørke og vind. Og ifølge forskerne må vi forvente å bli rammet av mer ekstremvær i årene som kommer. Industrisamfunnets fossile energibruk har, kombinert med omfattende avskoging og nedbygging av natur over store deler av kloden, ført til at temperaturen på jorda øker raskere enn i noen tidligere historiske epoker. Det skaper utfordringer vi ikke har møtt tidligere, og som ikke kan løses med de samme metodene eller teknologiene som skapte dem.

Økende oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt har også naturødeleggelser med tap av naturmangfold fått. Disse ødeleggelsene er godt dokumentert av FNs naturpanel. Av mange hevdes det at tapet av arter og velfungerende økosystem som leverer tjenester vårt samfunn er helt avhengig av, er like alvorlig som drivhusgasser og klimaendringene. Klima- og naturutfordringene er dessuten tett sammenvevd.

Disse utviklingstrekkene har bidratt til å sette fokus på fenomenet bærekraft, et fenomen som i tillegg til utfordringer knyttet til klima og natur også omfatter økonomisk utvikling og sosiale forhold. De fleste er kjent med FNs 17 bærekraftsmål, som er «verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030».

Bærekraft og det digitale skiftet

Stortinget behandlet i 2022 en nasjonal handlingsplan for hvordan Norge skal nå klimamålene innen 2030. Der ble det pekt på at Norge ofte prioriterer å utnytte naturens ressurser fremfor å bevare økosystemer og naturmangfold, at vi eksporterer mye olje og gass, kaster mye elektronisk utstyr og spiser mye kjøtt. Handlingsplanen er en ambisiøs plan med flere hundre konkrete tiltak som vi vil arbeide for å gjennomføre, men hvor ikke alle drar i samme retning. Det er for eksempel vanskelig å bygge ut fornybare energikilder som vind- og solkraft uten at det går på bekostning av naturmangfold og andre lokale interesser.

Begrepet bærekraft omfatter mange sider av samfunnsutviklingen knyttet til natur, klima, økonomi og en rekke sosiale forhold i en tid preget av grensesprengende teknologisk utvikling. Dette setter store krav til kunnskap og helhetsforståelse i politikk, forvaltning, næringsliv og sivilsamfunn. Her spiller teknologi og digitalisering opplagt en sentral rolle, en rolle som også endrer seg raskt. I sum handler alt dette om hvordan vi balanserer teknologi og innovasjoner i produksjon, preferanser og forbruk med hensyn til vår natur og til fremtidige generasjoners livskvalitet.

For å bidra til en bærekraftig utvikling har både næringsliv og offentlig sektor satt søkelyset på det en ofte benevner ESG (miljømessige, sosiale og styringsrelaterte/forretningsetiske faktorer). Finans- næringen bruker ESG-indikatorer til å vurdere hvordan aktører ivaretar ikke-finansielle faktorer som sosiale forhold og rettigheter. I norsk kontekst knytter regjeringen sosial bærekraft til helse og livskvalitet, lik tilgang til ressurser og goder, inkludering, medvirkning, stedsidentitet, tilhørighet, trygghet og levbarhet.

Med ambisiøse mål på alle disse områdene har mange pekt på et dilemma: Det er ikke mulig å nå målene uten at spesielt vi som bor i rike land med gjennomsnittlig høyt forbruk, endrer atferd. Siden mange har en oppfatning av at lavere forbruk av varer og tjenester vil føre til lavere livskvalitet, har det vist seg vanskelig å gjennomføre store endringer i praksis. Da har mange pekt på at teknologiske endringer kan være en viktig del av løsningen. I tillegg til overgang til fornybare energisystemer handler dette om «det digitale skiftet».

En digital transformasjon innebærer at en endrer arbeidsprosesser ved hjelp av teknologi med tanke på både ressursoptimalisering og redusert bruk av sårbare ressurser. Dette kan handle om at vi erstatter reiser med videomøter, at vi overvåker verdikjeder med tanke på å hindre matsvinn, at vi integrerer «smart-teknologi» i energisystemene for å optimalisere energidistribusjon og -bruk, og at vi i økende grad utvikler systemer som gjør det mulig å identifisere lite bærekraftige aktiviteter og dokumentere bærekraftig atferd i vid forstand.

I det digitale skiftet har kunstig intelligens fått spesiell oppmerksomhet fordi en rekke tjenester basert på generative algoritmer er blitt allment tilgjengelige. Det er spesielt utviklingen av store språk- modeller, som gjør det mulig å skape nye produkter og tjenester og dramatisk endre arbeidsprosesser, som har skapt furore. Med slik teknologi kan leger få hjelp til å diagnostisere sykdommer gjennom tolkning av radiologiske bilder, forskere kan få skrevet sammendrag av tidligere forskning på områdene de studerer, og studenter og elever kan få skrevet essayer av en slik kvalitet at noen universiteter, slik som NTNU, har innført forbud mot å bruke dem til eksamen.

Det digitale skiftet bidrar til økt bærekraft på flere områder, som for eksempel sikrere værmelding, utvikling av nye medikamenter og prognoser for energibehov (slik at en kan optimalisere produksjonen og holde systemene i balanse).

Mens automatisering tidligere handlet om å erstatte fysisk arbeid med maskiner, handler dagens endringer også om at kunnskapsarbeid erstattes av teknologi. Kostnadene er knyttet til trening og drift av modellene, mens gevinsten ligger i dramatisk økt effektivitet for dem som tar slike tjenester i bruk. I tillegg skal vi ikke glemme det vi kan kalle «omstillingskostnader», siden nye digitale tjenester bidrar til å endre arbeidsprosesser på måter som gjør at mange jobber enten blir endret eller overflødige.

Gjennom det digitale skiftet har vi skaffet oss et dilemma ved å utvikle teknologi som utvilsomt har svært positive virkninger, men som i tillegg har en rekke negative effekter. Denne artikkelserien har som ambisjon å belyse flere av disse utfordringene. Du vil se at «alt henger sammen med alt», og at det er vanskelig å gjennomføre tiltak på ett område uten at det samtidig berører andre. Ny teknologi anvendes til å finne smartere løsninger, men kan samtidig ha utilsiktede virkninger som trekker i motsatt retning.

Utfordringer knyttet til bærekraft forstås ofte som «wicked problems» – problemer som er karakterisert ved høy kompleksitet, ingen «fasitløsninger», en rekke innebygde dilemmaer og ofte stor faglig og politisk uenighet om hva som er beste løsning. På norsk er ord som «umedgjørlige problemer», «gjenstridige problemer» og «samfunnsfloker» brukt om denne typen utfordringer.

Wicked problems

Fenomenet wicked problems ble beskrevet av Rittel og Webber i 1973, der de analyserte utfordringer med tanke på planlegging i komplekse situasjoner.

I slike situasjoner kan det være vanskelig å spesifisere hva problemet egentlig er, og de skisserer i hovedtrekk fire mulige grunner til dette. Den første er at en har ufullstendig eller motstridende kunnskap om fenomenet. Den andre er at det berører et stort antall mennesker som ofte ikke bare har ulike meninger, men som også kan bli berørt på ulike måter av aktuelle løsninger. Den tredje er at det ofte koster ekstremt mye å løse denne typen problemer, og den fjerde at det ofte er gjensidige sammenhenger mellom disse og andre problemer. Dermed øker kompleksiteten ytterligere.

Hvordan vi skal løse fremtidens energibehov, er ett av mange slike problemer. Må vi bygge ut mer energiproduksjon som følge av befolkningsvekst og omstilling til fornybare kilder, eller vil energieffektivisering i praksis føre til at behovet blir redusert? Skal vi bygge arealkrevende vindmølle-og solcelleparker på land som både forandrer biotoper og lager støy? Skal vi bygge havvind? Hva med kjernekraft? Og hvilken effekt har egentlig utenlandskablene på energitilgang og priser?

Figur 1.1 Hvordan vi skal løse fremtidens energibehov, er et «wicked problem» (illustrasjon: Vector_Bird/Shutterstock).

Dette er eksempler på problemer det er vanskelig å analysere utfyllende hver for seg, fordi de henger så tett sammen og påvirker hverandre. Derfor er det også vanskelig å finne gode, omforente politiske løsninger. Ulike politiske fløyer vektlegger ulike sider av utfordringene, der noen vil være mest opptatt av økonomi, noen av naturmangfold, noen av distriktspolitikk og noen av næringsutvikling i form av arbeidsplasser og kraft til nye industrietableringer, for eksempel i form av datasentre eller batterifabrikker.

For å skape praktisk handling i det omfanget som skal til for å bremse og helst reversere den negative utviklingen med tanke på natur og klima, og løse de mange utfordringene vi står overfor når det gjelder sosial bærekraft, trenger vi å se, diskutere og løse problemene i sammenheng. Det krever i sin tur forpliktende internasjonale avtaler som følges opp av nasjonale handlingsplaner.

Internasjonale avtaler

FNs klimapanel har vist at den globale oppvarmingen henger sammen med økt utslipp av klimagasser. De fleste land uttrykte enighet om å bremse utslippene for å hindre større temperaturøkninger gjennom Parisavtalen fra 2015. Temperaturøkningen skulle begrenses til godt under 2 grader, og helst ned mot 1,5 grader. Dette har ført til at EU, Norge og flere andre land har satt som mål å redusere klimautslipp med hele 55% innen 2030, sammenlignet med utslipp i 1990, og å være klimanøytrale i 2050. Store utslippsnasjoner som Kina og India trenger noe mer tid og har satt målet om klimanøytralitet til 2060 og 2070. Å være klimanøytral betyr at en ikke slipper ut mer klimagass i atmosfæren enn en greier å fange opp eller fjerne, slik at ens utslipp ikke bidrar til en global temperaturøkning.

Nå er det for så vidt ikke klimaendringene i seg selv som er det store problemet, men de langsiktige konsekvensene for livet på jorda. På grunn av sterk befolkningsvekst og økt velferd har stadig større deler av jordas arealer blitt omdannet til landbruksarealer eller tatt i bruk til bebyggelse. Og vi har absolutt nådd en tålegrense for hva naturområder og økosystemer greier å balansere. Derfor har FN etter mange år greid å skape enighet om en naturavtale. Denne ble vedtatt i 2022 og har som mål at 30% av all natur på land skal vernes innen 2030. I tillegg skal 30% av all natur som er delvis ødelagt, være restaurert til samme tidspunkt. Naturskadelige subsidier skal reduseres, og det skal opprettes en global genbank der alle skal få tilgang til kunnskap om genetisk informasjon som finnes i naturen, i tillegg til en rekke andre mer spesifikke mål.

Bakgrunnen for avtalen er at vi mennesker har tatt i bruk og forandret hele 75% av jordas overflate. Vi har drevet rovdrift på dyre- og plantearter og bidratt med ødeleggende forurensning og til spredning av fremmede arter som utkonkurrerer arter i eksisterende økosystemer.

Så er utfordringen at det i praksis er opp til landene selv å utvikle og iverksette konkrete handlings- planer for å nå målene. Foreløpig ser det ut til at dette ikke går så bra.

Hvordan har det gått?

I 1992 ble FNs konvensjon om biologisk mangfold vedtatt, uten at det fikk særlige praktiske konsekvenser. I en forlengelse av avtalen ble verdens land i 2010 enige om en tiårsplan med spesielt fokus på tjue mål for å «stanse tapet av biologisk mangfold for å sikre at økosystemene i 2020 er robuste og leverer livsviktige økosystemtjenester til folk, og derved bevarer klodens livsvariasjon og bidrar til menneskelig utvikling og velferd og til bekjempelse av fattigdom». Ingen av målene ble nådd innen fristen i 2020, og vi ligger også dårlig an til å nå mål som er satt for 2030. Dersom vi skal nå målene, må omstillingen gå raskere. Da må vi ta tak i det største problemet: energisystemene.

Dersom vi ser på verden som helhet, kommer 75% av klimautslippene fra energisektoren. I en rapport fra IEA – Det internasjonale energibyrået (et energisamarbeid der Norge deltar sammen med 29 andre OECD-land) – angis det at det er mulig å nå målene for reduserte utslipp ved å ta i bruk eksisterende teknologier på måter som både er kostnadseffektive og samfunnsmessig akseptable, samtidig som en sikrer fortsatt økonomisk vekst og tilgang til nok energi.

I anslagene til IEA regner en med at verdensøkonomien vil øke med 40% frem mot 2030, og at det totale energiforbruket vil reduseres med 7%. Dette forutsetter imidlertid en effektiviseringsgevinst på 4% årlig, noe som til sammenligning er tre ganger så høyt som oppnådd årlig gjennomsnittlig effektivisering de siste tjue årene. Hvordan skal vi greie dette?

Ifølge databasen EDGAR, som også IPCC (The Intergovernmental Panel on Climate Change) bruker, er Kina det landet som slapp ut mest drivhusgasser (CO2-eq) i 2022, dvs. 12,67 milliarder tonn av de totale globale utslippet på 38,5 milliarder tonn, noe som er 2,6 ganger mer enn USA og 300 ganger mer enn Norge. Om en ser på utslipp per innbygger har Kina og USA et utslipp på henholdsvis 8,85 t/cap (tonn pr. capita) og 14,44 t/cap. Norges utslipp i 2022 var 42,3 millioner tonn, tilsvarende 7,6 t/cap eller ned fra 8,58 t/cap i 1990. Det er langt igjen for å nå målene om 55% reduksjon fra 1990 til 2030. Siden vi lever i en åpen økonomi der mye av det vi konsumerer innenlands, produseres i andre land, er det derimot viktig å vurdere klimagassutslippene med fotavtrykkanalyser (carbon footprint). Her summeres alle utslipp uavhengig av hvor ting produseres, og dette reflekterer bedre de samlede utslippene per person ut fra levestandard og forbruksnivå. De nyeste tallene vi har fra forskningen på NTNU (E. Hertwich, personlig kommunikasjon (basert på Rasul, K. et al. The trouble with the energy accounts in input-output models. A step towards a standardized procedure)), basert på IEA sin energistatistikk, gir følgende tall for utslipp: USA 17 t/cap, Norge 12 t/cap, Sverige 6,5 t/cap, Kina 6,4 t/cap og India 1,5 t/cap. Merk at dette kun er utslipp knyttet til energi. Fotavtrykkstallene alene knyttet til energi er altså vesentlig høyere for USA og Norge enn for Sverige og Kina, og særlig for India.

For å vurdere realismen i målene må vi derfor først og fremst se på hvordan energi produseres, og hva det innebærer å utvikle et mer bærekraftig energisystem.

Hva er et bærekraftig energisystem?

Siden energiproblematikken er å forstå som et «wicked problem», må vi erkjenne at det finnes ulike synspunkter på hva løsningen er, også blant forskere. Skal overgang fra fossil energi til fornybare kilder trumfe alle andre hensyn? I hvilken grad skal vi ta hensyn til økonomi, eksterne effekter på natur og mulige dysfunksjonelle sosiale effekter?

Dette er bakgrunnen for energitrilemmaet, som springer ut fra FNs bærekraftsmål nummer syv, der det heter at en skal «sikre tilgang til rimelig, pålitelig, bærekraftig og moderne energi til alle». Problemet med dette er at mål om sikker og lik tilgang til energi for alle kan komme til å stå i motsetning til at dette skal være økonomisk overkommelig og samtidig miljøvennlig.

Av fossile utslipp står kull for 41% av CO2-utslippene, olje for 33% og gass for 22%. Kullkraftverk har dobbelt så høye utslipp som gasskraftverk. For å nå mål om karbonnøytralitet må derfor alle disse karbonbaserte energikildene erstattes med fornybare kilder, men det er ikke uproblematisk å få det til, og det skyldes i hovedsak to forhold, som begge har med forsyningssikkerhet å gjøre.

Det første handler om at vi må ha et stabilt strømnett. Det innebærer at produksjonen til enhver tid må være lik forbruket. Hver gang du setter bilen din til lading, må akkurat den mengden strøm som bilen krever, produseres i et kraftverk.

Det andre handler om at vind- og solenergi er ikke-regulerbare kilder, og at produksjonen derfor er avhengig av tilgang på vind og sol. Hvis en for eksempel forventer økt vind klokken 14, vil en redusere produksjonen av kraft fra regulerbare energikilder på den tiden for å «gi plass» til den forventede vindkraften. Hvis vinden uteblir, må systemet få tilført balansekraft fra andre kilder. Og hvis det begynner å blåse igjen klokken 16, må denne balansekraften nullstilles.

Fordi det alltid må være balanse mellom produksjon og forbruk av elektrisk kraft, må vi ha mulighet til å lagre energi eller ha tilgang til fleksible (regulerbare) energikilder som kan sikre stabil kraftforsyning også når det ikke blåser, og når det er mørkt. Dette kan vi få fra batterier, hydrogen eller andre energibærere. I dag er det vanligst at balansekraft kommer fra vannkraft, kjernekraft eller kull- eller gassfyrte kraftverk, siden både batteri- og hydrogenlagring ennå er dyre løsninger.

En av utfordringene knyttet til omfattende utbygging av energisystemer basert på vind eller sol er derfor at en i tillegg vil ha behov for store mengder regulerbar kraft. For å sikre tilgang til nok effekt, er en i praksis avhengig av systemer basert på vannkraft, fossilt brensel (kull, olje, gass) eller kjernekraft som tar føringen i arbeidet med å holde nettet balansert. Selv om vi bygger ut kapasiteten på fornybare kilder som vindkraft og solenergi til å dekke 100% av etterspørselen, må vi likevel ha tilgang til energikilder som ikke er væravhengige. Vi må ha systemer som leverer kraft selv om det skulle bli vindstille en hel uke.

Til syvende og sist handler derfor dette ikke bare om å løse klimautfordringen, men også om økonomi: om hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, om hvor store subsidier og investeringer i fornybare energiprosjekter en skal akseptere, og ikke minst om hvilke konsekvenser de forpliktelsene som inngås for eksempel ved utbygging av havvindparker, vil ha med tanke på fremtidig økonomisk utvikling i Norge. I siste instans handler det også om hvilke konsekvenser en slik utvikling vil kunne ha for det norske velferdssamfunnet og den norske velferdsmodellen på lengre sikt.

Hva kan vi ikke måle?

Men hva med de andre sidene av disse endringene – de som handler om naturmangfold, naturopplevelser, sosial bærekraft og alt det andre som er avhengig av hvilke teknologiske valg som gjøres?

Det er gjort mange forsøk på å beregne økonomiske verdier på natur, men er det i det hele tatt riktig å sette verdien av natur inn i en menneskeskapt økonomisk målestokk? Bør ikke heller verdien av natur vurderes ut fra dens egenverdi i form av biologisk mangfold og evne til å «gjenskape seg selv»?

I en tid der tre firedeler av jordas landarealer er bearbeidet av mennesker og antallet ville pattedyr er redusert med over 80% siden menneskene begynte å dyrke jord og tilpasse naturen til egne behov for om lag ti tusen år tilbake, må vi kanskje tenke og handle annerledes. I stedet for bare å vurdere natur ut fra dens økonomiske mulige verdi ved at vi «høster» av den eller bearbeider den på måter som går ut over etablerte økosystemer, må vi erkjenne at vi mennesker ikke lenger kan heve oss over alle arter ved stadig å utvide våre virkeområder. Endret klima og tap av natur og naturmangfold henger også sammen med sosial bærekraft, ja, med selve grunnlaget for sosialt liv.

FNs prognoser tilsier at vi må regne med en global befolkningsøkning også i årene som kommer. Mange av landene som forventes å bidra mest til befolkningsveksten, er blant de landene som vi også kan regne med vil bli hardest rammet av klimaendringer og mer ekstremvær. Konsekvensene kan bli både større migrasjonsbølger og påfølgende økt sosial uro

Da må vi spørre oss selv: Hva er de store utfordringene vi står overfor? Hvordan skal vi løse dem? Hva skjer hvis vi ikke greier å løse dem på tilfredsstillende måter? Er vi forberedt på mulige endringer vi står overfor?

Formålet med denne boka

Gjennom en samling artikler skrevet av eksperter innen ulike områder ønsker vi å belyse noen av bærekraftutfordringene. En rekke av våre fremste forskere har sammen med sentrale aktører i næringsliv og forvaltning bidratt med fakta og analyser. Ikke alle forskere er enige i alle analyser, heller ikke når det kommer til klima og naturmangfold. Den innsikten du finner i artiklene, er imidlertid tuftet på konsensus basert på et stort antall seriøse internasjonale forskningsstudier.

Siden det er systemiske avhengigheter som binder klima, natur og sosiale perspektiver sammen, er det vanskelig å isolere «enkle» politiske tiltak som løsning på de utfordringene vi står overfor, også der det er konsensus innenfor forskningen. Siden jordas befolkningsmengde allerede har overskredet dens faktiske tålegrense, i alle fall dersom en forutsetter at alle har rett til å oppnå samme levestandard som oss i vestlige land, er vi allerede rammet av «allmenningens tragedie». Med den følger at «noen» vil overforbruke ressurser for egen vinning på bekostning av andre. Hvilke sosiale følger denne utviklingen kan få på sikt, kan vi bare spekulere på, men mye kan komme til å handle om store problemer knyttet til en globalt rettferdig fordeling av ressurser, og det er ingen garanti for at etterkommerne til oss som lever i noen av verdens beste land å bo i akkurat nå, også i fremtiden vil ha denne posisjonen.

Vi har sett at det å takle klimaendringer krever en global, koordinert innsats for å redusere karbonutslipp og fremme ren energi. Tap av biologisk mangfold påvirker både økosystemene og vår velstand. Derfor må vi beskytte natur og hindre videre ødeleggelse av biologisk mangfold.

I arbeidet for et mer bærekraftig samfunn må vi også ha mer fokus på sosial rettferdighet, for uten en rettferdig fordeling av ressurser vil vi fortsette å se sosial og økonomisk ulikhet, noe som bidrar til å hindre vår kollektive evne i arbeidet mot bærekraftige mål. Og vi må stille spørsmål om hvorvidt og hvordan sosial bærekraft i bred forstand – herunder menneskers mentale helse – påvirkes av de store endringene som skjer, ikke bare i naturen, men også innenfor teknologien.

De største utfordringene blir derfor å sikre at alle sektorer i samfunnet, fra politikk og næringsliv til utdanning og teknologi, jobber sammen for å oppnå bærekraftsmålene. Det vil kreve tett samarbeid, innovasjon og vilje til å ta vanskelige valg for å sikre en bærekraftig fremtid for oss alle.

For å få til en slik utvikling kan vi ikke bare regne med at mennesker vil endre atferd, vi må også bygge opp nye og mer omfattende teknologiske infrastrukturer som kan bidra til en raskere digital transformasjon. Gjennom smart bruk av teknologi kan vi senke energiforbruket, vi kan optimalisere trafikk uten å øke veikapasiteten, vi kan behandle flere på bedre måter i helsevesenet uten flere menneskelige ressurser, og vi kan tilby utdanning til verdens underprivilegerte mennesker, mennesker som ofte ikke har tilgang til tradisjonelle skoler. Hvis vi vil!

Det digitale skiftet ses av mange som en forutsetning i arbeidet for et mer bærekraftig samfunn. For å nå de ambisiøse målene der en skal erstatte fossile energikilder med fornybare, samtidig som en skal bevare natur og naturmangfold i løpet av forholdsvis kort tid, må en arbeide både med systemiske endringer der digitalisering spiller en nøkkelrolle på mange områder, og med holdnings- og atferdsendringer. For i den virkelige verden må vi forholde oss til at «alt henger sammen med alt».