Kapittel 3: Hva er en bærekraftig planet?

Historien viser et skifte fra de første religiøse mytene knyttet til endringer i naturen til dagens mangfold av kommunikasjon via medieplattformer. Dette skismaet er utgangspunktet for en av tidenes mest påkostede filmføljetonger, Avatar, hvor menneskeheten er blitt tvunget til å utvandre fra en døende planet og invaderer eksoplaneten Pandora på jakt etter råvarer og livsrom. Lignende dystopiske fremtidsvisjoner er blitt lansert gjennom andre filmer, som The day after tomorrow og senest i den prisvinnende serien The last of us.

I 2016 kom rapporten The Future of Spaceship Earth (DNV, (2016)
), hvor de da ferske bærekraftsmålene ble evaluert med en trafikklysmodell, fordelt på ulike deler av verden. Mens OECD og USA lå relativt godt an på mange områder, var bildet mer krevende for fremvoksende økonomier og fattige land. Spørsmålet vi nå må stille oss, er hvordan bærekraft og bærekraftig utvikling igjen kan gjøres relevant i møtet med en ny og krevende virkelighet. Har vi de verktøyene som kreves for å løse dagens og morgendagens utfordringer? Og hvor går veien videre etter Agenda 2030?

Den store akselerasjonen og den langsomme oppvåkningen

I perioden fra 1850 til ca. 1960 var forurensing og røyk fra fabrikkpipene et symbol på industriell vekst og velstand, og spesielt etter andre verdenskrig har vi vært vitne til en voldsom ekspansjon i menneskelig aktivitet på kloden. Befolkningsøkning, teknologisk utvikling og energiforbruk, hovedsakelig forbrenning av fossil energi, har ført til at vårt fotavtrykk har vokst så mye at enkelte forskere nå snakker om menneskets tidsalder – antropocen. Tanken er her at vår aktivitet vil sette store og varige spor i de geofysiske systemene på planeten.

Et annet begrep som blir brukt for å beskrive denne rivende utviklingen, er den store akselerasjonen – forstått slik at det ikke bare er volumet av økonomisk aktivitet som vokser, men at også endringstakten øker. Dette resulterer i en eksponentiell vekst som har fått store konsekvenser for ressursgrunnlaget på jorda, med ødeleggelser av natur og en kraftig økning i utslipp av mulige miljø- og helsefarlige stoffer til jord, luft og vann.

Miljøforkjempere på 1960-tallet tok til orde mot disse ødeleggelsene. Boken Den tause våren (Carson, R., (1962). Silent spring. Houghton Mifflin, Boston) ble en vekker for mange. Den handlet om bruken av DDT som sprøytemiddel over store områder i USA, og om insekter og fugler som ble borte. En annen bok som vakte oppmerksomhet, var Tragedy of the Commons (Hardin, G., (1968). The Tragedy of the Commons. New Series, Vol. 162, No. 3859 (13. desember 1968), s. 1243–1248 (6 pages), American Association for the Advancement of Science), som handlet om fordeler som virksomheter oppnådde, ved å utnytte naturens ressurser, mens de negative virkningene på naturen og samfunnet måtte deles av alle.

I boken Limits to Growth (Meadows, D., Meadows, D. H., Randers, J., (1972). The Limits to Growth. Club of Rome), viste datamodeller utviklet ved MIT hvordan befolkningsvekst, forbruk og ressurstilgang påvirket jordklodens fysiske begrensninger. Analysene bak rapporten ble gjennomført på oppdrag av Club of Rome hvor en konkluderte med at ressursforbruket fra minst fire jordkloder var nødvendige om vi skulle fortsette i den samme utviklingsbanen. Klubben ble også kalt Faktor-4- klubben. Senere snakket en også om faktor-10-teorien, da ressursforbruket fortsatte å ekspandere.

I årene som fulgte etter den første erkjennelsen av globale og alvorlige miljøproblemer, har vi sett fremveksten av en rekke nasjonale og internasjonale institusjoner, både i og utenfor FN – regi. I Norge utløste de store demonstrasjonene mot vannkraftutbygging på 1970-tallet, et større fokus på vern av natur i forvaltningen. Norge etablerte også det første Miljøverndepartementet i verden i 1972.

Internasjonalt ble det etablert mange arenaer for å adressere disse spørsmålene som vist i faktaboksen. Etableringen av bærekraftbegrepet er her flettet inn i en lang rekke hendelser som både handler om klima, natur, ressursforvaltning og fattigdomsbekjempelse. I tillegg til 10-årsprogrammet for opprydding av lokale forurensingsproblemer i industriområder, ble en rekke internasjonale konvensjoner vedtatt, som f.eks. Sur nedbørkonvensjonen (1979), Bernkonvensjonen for bevaring av biodiversitet (1983), Montrealprotokollen mot ozonnedbrytende utslipp (1987), Nordsjø- deklarasjonen og OSPAR-avtalen, som setter begrensninger i utslippene til Nordsjøen og det nordøstlige Atlanterhavet (1988), og Baselkonvensjonen mot dumping av giftig avfall i den tredje verden (1989).

I oppsummeringen etter 50 år med tiltak på ulike nivå, pekes det i rapporten «Stockholm+50: unlocking a better future» (SEI, CEEW, (2022). Stockholm +50: Unlocking a Better Future. Stockholm Environment Institute. DOI: 10.51414/sei2022.011) på at vi må redefinere forholdet mellom mennesker og natur gjennom å integrere natur i byer og urbane områder, ivareta dyrevelferd og respektere urfolks kunnskap om og rett til natur. Vi må også sikre velstand for alle gjennom å gjøre bærekraftige valg enkelt og å dreie forbruket fra produkter til å kjøpe tjenester.

Vi må få nasjonale mål og bærekraftsmålene til å dra i samme retning, og dette krever at en ser utover brutto nasjonalprodukt (BNP) som mål på fremskritt. Til slutt må vi også investere mye tyngre i en bærekraftig fremtid gjennom å skape felles investeringsprosjekter på tvers av lav- og høyinntektsland med fokus på kritiske teknologier som sikrer en bærekraftig omstilling. Privat kapital spiller en nøkkelrolle i å fremme innovasjon som reduserer risikoen for de bærekraftige alternativene og gjør det mer risikabelt å investere i aktivitet som ikke drar oss i en bærekraftig retning.

Bærekraftsmålene

Etter lanseringen av FNs bærekraftsmål i 2015 har SDG-rammeverket etablert seg som retningsgivende for diskusjonen om hvordan vi skal møte de store samfunnsutfordringene knyttet til klima, natur og rettferdig omstilling. Selv om SDG-målene og indikatorene primært er rettet mot nasjonale myndigheter, avhenger suksessen av alle interessenter og deres engasjement. I dag bruker eksempelvis en rekke selskaper SDG-ene til å styre og kommunisere sine bærekraftstrategier og resultater. Figur 3.1 viser den såkalte bryllupskakemodellen, der målene er plassert i henhold til de tre dimensjonene i bærekraftbegrepet.

Figur 3.1 Bærekraftsmålene plassert i bryllupskakemodellen (Rockström, Sukhdev, (2016). https://www.stockholmresilience.org/research/research-news/2016-06-14-the- sdgs-wedding-cake.html).

Denne modellen illustrerer at biosfæren, representert ved mål 6, 13, 14 og 15, utgjør en ytre grense for menneskelig aktivitet og kan tas til inntekt for en såkalt sterk bærekraftmodell, hvor vi må prioritere mellom ulike kategorier av mål for ikke å overskride planetens tålegrenser (Griggs, D., Stafford-Smith, M., Gaffney, O. et al., (2013). Sustainable development goals for people and planet. Nature 495, s. 305–307. https://doi.org/10.1038/495305a). Denne modellen viser også hvilke av målene som ansees som mest relevante innenfor de sosiale (mål 1, 2, 3, 4, 5, 7, 11, 16) og økonomiske (mål 8, 9, 10 og 12) dimensjonene av bærekraft.

I oppfølgingsrapporten til Club of Rome viser forfatterne at verden må gjennomgå en rekke transformative endringer for å oppnå bærekraftsmålene uten å skape stor risiko for kollaps i systemene som opprettholder sivilisasjonen på jorda (Randers, J. et. al., (2018). Transformation is feasible - How to achieve the sustainable development goals within planetary boundaries. A report to the Club of Rome from Stockholm Resilience Centre and BI Norwegian Business School). Det samme budskapet fremmes i den første globale bærekraftrapporten fra en ekspertgruppe oppnevnt av FN i 2019 (The Global Sustainable Development Report (GSDR), (2019). The Future is Now: Science for Achieving Sustainable Development). Her pekes det på behovet for å forstå interaksjoner mellom ulike bærekraftsmål og avveininger mellom dem, og å velge ut nøkkelområder som kan utløse endringer på systemnivå. De viktigste områdene som nevnes i denne rapporten, er helse og utdanning, sirkulær og rettferdig økonomisk omstilling, et matvaresystem som ivaretar ernæring og miljø, bærekraftige byer og å ta vare på globale fellesressurser som atmosfæren, hav- og skogsområder.

Verktøy for miljø og bærekraft

På overordnet nivå er FNs bærekraftsmål det mest brukte rammeverket i dag. Med utgangspunkt i miljøpåvirkning fra industriell produksjon og tilhørende verdikjeder har det imidlertid gjennom mange år blitt utviklet en rekke analytiske verktøy og indikatorer som deler den samme underliggende logikken som SDG-målene.

DPSIR-rammeverket (Drivers, Pressures, State, Impact, Responses) ble mye brukt fra 1995 til 2010 for å klassifisere og forstå sammenhengene mellom drivere, miljøpåvirkning og respons fra politikk, forvaltning og næringsliv. Figur 3.2 viser et eksempel på bruk av dette rammeverket på området naturmangfold (biodiversitet), som er under press som følge av ulike direkte og indirekte drivere. Dette kan endre tilstanden av naturmangfold (state), og endringen vil i neste omgang kunne påvirke økosystemtjenester og menneskers velferd.

Dette vil videre kunne utløse en respons i form av ny eller forsterket policy og ledelse, forebyggende og rettet mot å påvirke driverne eller som er reparerende rettet mot tiltak for å gjenopprette naturmangfold i det gitte økosystemet. Ny internasjonal miljøregulering, eksempelvis gjennom EU- direktiver og taksonomien, er eksempler på slik respons fra myndighetene, mens bedrifters samfunnsansvar, miljøsertifisering og miljøkrav i nye produkter er eksempler på næringslivets respons.

Figur 3.2 Eksempel på DPSIR anvendt for endring i naturmangfold og påvirkning av økosystemtjenester (Santos-Martín, F., Martín-López, B., García-Llorente, M., Aguado, M., Benayas, J., Montes, C., (2013). Unraveling the relationships between ecosystems and human wellbeing in Spain. PLOS ONE 8(9):73249. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0073249).

Bruken av DPSIR som overordnet rammeverk er lite referert i forskningslitteraturen etter 2015. Dette har sammenheng med at nyere rammeverk har kommet til. FNs klimapanel bruker evidensbaserte scenarioer (Shared Socioeconomic Pathways – SSP) (Riahi, K. et.al., (2017). The Shared Socioeconomic Pathways and their energy, land use, and greenhouse gas emissions implications: An overview. Global Environmental Change, Volume 42, januar 2017, s. 153–168) for å belyse sammenhengene mellom drivere, tilstand, løsninger, miljøpåvirkning og klimarisiko, og FNs naturpanel bruker scenariofremskrivinger basert på vitenskapelig bevis fra de siste 50 årene til å forstå mulige utviklingstrekk ved tap av naturmangfold som innspill til miljøpolitisk respons fremover. Denne typen «sammenhengskunnskap» er basert på bruk og videreutvikling av metodikk fra DPSIR-rammeverket med vekt på å analysere samspill mellom ulike faktorer over tid.

CapSEM-modellen illustrerer hvilke verktøy som typisk brukes for analyse, vurdering og forbedring av miljømessig bærekraft i industri og andre organisasjoner, sortert etter ulike systemnivå for kompleksitet både når det gjelder omfang og miljøutfordringer, se figur 3.3.

Figur 3.3 CapSEM-modellen med analyseverktøy for fire ulike systemnivå (Modifisert etter Fet (Fet, A. M., Knudson, H., (2023). The CapSEM Model. In: Fet, A. M. (eds) Business Transitions: A Path to Sustainability. Springer, Cham. https://doi.org/10.1007/978-3-031-22245-0_2)).

Nivå 1 i modellen omfatter metoder for renere produksjon gjennom å forbedre materialstrømmer og ressurseffektivitet på prosessnivå. På nivå 2 utvides fokuset til hele verdikjeden for et produkt gjennom verktøy som livsløpsanalyse, verdikjedestyring og produktdeklarasjoner. Nivå 3 setter søkelys på ledelses- og rapporteringssystemer for hele virksomheten og kan omfatte miljøledelse og rapportering i henhold til bedrifters samfunnsansvar og nye forretningsmodeller. På nivå 4 vurderes det hvordan egen virksomhet samspiller og miljømessig påvirker systemer på makronivå, og her brukes verktøy som materialstrømsanalyse, sirkulærøkonomi og andre metoder fra industriell økologi og systemteknikk.

Tallmateriale og informasjon fra hvert nivå kan sees i sammenheng slik at modellen kan brukes både som en nedenfra-og-opp stige og fra et fugleperspektiv for å se hva som kan forbedres på underliggende nivå.

Det finnes i dag mange verktøy som gjør bruk av ulike typer miljøsystemanalyse på makronivå regionalt, nasjonalt eller globalt. Styrken i disse verktøyene er å vurdere hvilke effekter nye strategier, teknologier eller løsninger i virksomheter eller sektorer kan ha på samfunnet. Fagfeltet industriell økologi har bidratt kraftfullt i denne utviklingen, både i forskning og som innspill til strategiske beslutninger i nærings- og samfunnslivet. Ikke minst kan vi her fremheve fagmiljøet ved NTNU Industriell økologi (NTNU Industrial Ecology Program) som motor i dette med utdanning av over 500 masterkandidater og opp mot 100 doktorgradskandidater gjennom mer enn 25 år.

Perspektiver for fremtiden – fra bærekraftig til regenerativt

Gjennom arbeidet til internasjonale kunnskapspaneler som IPPC, IPBES og IRP har verdenssamfunnet nå et tydeligere bilde av hvilke endringer som kreves for å sikre en levelig fremtid for alle uten å ødelegge vårt felles livsgrunnlag. De 17 bærekraftsmålene og Agenda 2030 er det fremste uttrykket for den globale dialogen som startet i kjølvannet av den store akselerasjonen beskrevet innledningsvis. Det er også utviklet en rekke andre verktøy og plattformer for å omsette denne kunnskapen i praksis i offentlig og privat sektor.

Det gjenstår likevel å utvikle en bedre helhetlig forståelse av bærekraft og bærekraftig utvikling, blant annet knyttet til hvordan håndtere målkonflikter som ikke uten videre lar seg løse uten å prioritere ett hensyn foran et annet. Eksempler på slike vanskelige områder er avveiningen mellom klimahensyn og natur, hvordan sikre en rettferdig omstilling eller hvordan tilpasse det samlede volumet av økonomisk verdiskaping til biosfærens tålegrenser. Dette er ikke primært spørsmål om mer kunnskap, men handler først og fremst om politiske og verdimessige prioriteringer.

Verden har også gjennomgått hendelser som i stor grad har endret den globale dagsordenen. Etter pandemien har andelen mennesker som lever i absolutt fattigdom økt, og helseutfordringer utover effekten av selve viruset har forverret seg. Redusert økonomisk aktivitet har fått store konsekvenser for arbeidsmarked og sosial utvikling.

Økt geopolitisk spenning og polarisering utgjør også en stigende trussel mot multilaterale organisasjoner som FN og mot arbeidet med å følge opp bærekraftsmålene med praktisk handling. Rivaliseringen mellom globale supermakter har ført til at stadig større ressurser går med til opprustning på bekostning av globalt samarbeid. Krigen i Ukraina har også vist hvordan en regional konflikt får globale konsekvenser i en verdensøkonomi som er koblet sammen gjennom komplekse verdikjeder og infrastruktur.

På tross av krig, pandemi og en endret global dagsorden er det likevel noen lyspunkter vi ønsker å trekke frem og som gir håp for det videre arbeidet med bærekraft. EUs grønne giv ser ut til å fortsette med uforminsket styrke. Selv om det har vært midlertidige tilbakeslag for å sikre energiforsyningen på kort sikt, har ambisjonsnivået innen klima snarere blitt hevet enn senket – noe som blant annet kommer til uttrykk i meldingen «REPowerEU» (REPowerEU, (2022). Affordable, secure and sustainable energy for Europe. Launched by the European Commission 2022). Både på klima- og naturområdet rulles det ut en lang rekke virkemidler og krav som vil føre til en betydelig endring i rammevilkårene for offentlige og private virksomheter. Det er stor grad av dynamikk i systemet, slik at politiske bestillinger raskt omsettes i reguleringer.

Dette stiller store krav til kompetanseutvikling og endringsledelse innenfor berørte sektorer, noe diskusjonene rundt taksonomien viser til fulle. Også den norske åpenhetsloven og påfølgende krav til bedriftenes bærekraftrapportering drar i samme retning med tydelige forventninger om aktsomhetsvurderinger knyttet til menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i hele produksjonsverdikjeden.

Bærekraft versus regenerering

Avslutningsvis vil vi løfte frem en mer overordnet diskusjon knyttet til selve bærekraftbegrepet. I de senere årene har det blitt stadig vanligere å skille mellom bærekraft, forstått som å redusere vår negative påvirkning på omgivelsene, og regenerering, som også omfatter det å gjenopprette eller i beste fall forbedre eksisterende systemers evne til å fungere på en robust måte over tid (Fullerton, J., (2015). REGENERATIVE CAPITALISM How Universal Principles and Patterns Will Shape our New Economy. Capital Institute, The Future of Finance; Konietzko, J., Das, A., Bocken, N., (2023). Towards regenerative business models: A necessary shift? Sustainable Production and Consumption, 38, s. 372–388). Innenfor landbruket handler dette eksempelvis om å gjenopprette funksjoner som god jordhelse, karbonbinding og biologisk mangfold ved redusert mekanisk bearbeiding og å tilføre organisk materiale. Begrepet brukes imidlertid også om design, økonomi eller til og med om en ny form for kapitalisme.

Figur 3.4 Forholdet mellom bærekraft forstått som å redusere eller hindre påvirkning på miljø, og regenerativt forstått som å bidra til å forbedre miljøet (Fullerton, J., (2015). REGENERATIVE CAPITALISM How Universal Principles and Patterns Will Shape our New Economy. Capital Institute, The Future of Finance).

Selv om skillet mellom bærekraftig og regenerativt, det vil si mellom det å beskytte naturen mot ødeleggelser til å bidra til at naturen tilbakeføres til sin opprinnelige tilstand, kan synes diffust og til dels overlappende, kan det se ut som om det er et tilsvarende skifte på gang i tenkning rundt regulering og omstilling av ulike sektorer i samfunnet. På klimaområdet har det lenge vært klart at vi ikke kommer i mål med omstillingen uten å regne inn såkalte negative utslipp, dvs naturbaserte eller teknologiske inngrep som fjerner karbon som allerede er sluppet ut i atmosfæren. Tanken er da å gjenopprette en balanse i karbonkretsløpet mellom utslipp fra menneskelig aktivitet og naturens evne til å lagre karbon over kortere eller lengre tidsrom.

I en Net zero guideline fra ISO, skilles det nå mellom «karbonnøytralitet» og «netto null utslipp». Mens karbonnøytralitet vil kunne innebære kjøp av kvoter eller investering i fornybar energi, vil en organisasjon som forfekter å oppnå netto null utslipp, faktisk måtte sørge for reell fjerning eller opptak av karbon fra atmosfæren gjennom tiltak som karbonfangst eller treplanting.

Et annet eksempel er knyttet til diskusjonene rundt bærekraftig vannkraft. Her handler det om hva som kan kalles bærekraftig, og hvilke hensyn som skal vektlegges når eksisterende kraftverk skal vurderes for en ny konsesjonsperiode. Vattenfall i Sverige, som er en stor aktør innen feltet, har innført begrepet «biomangfoldpositiv», som viser til at summen av deres virksomhet skal innebære en netto forbedring av status for biologisk mangfold sammenlignet med nåsituasjonen.

En slik forståelse skiller seg fra diskusjonen i Norge, som i hovedsak har handlet om å redusere skader fra ensidig prioritering av energi og effekt i vannkraftverk. EU har gjennom taksonomien utfordret denne smale tilnærmingen til bærekraft ved å kreve at både natur og klima må tas hensyn til for å kunne bruke begrepet bærekraftig. Krav om vitenskapelig dokumentert påvirkning og «ikke signifikant skade» på andre miljømål vil kunne stimulere til endringer på systemnivå som også er kunnskapsbasert.

Et tredje eksempel på denne typen regenerative reguleringer finner vi i begrepet «arealnøytralitet», som kort fortalt betyr at tap av arealer i kjølvannet av inngrep må kompenseres gjennom å restaurere arealer til tilsvarende eller høyere kvalitet enn dem som går tapt. I bunnen for denne tilnærmingen ligger Naturpanelets konklusjoner om at økosystem og leveområder globalt er så alvorlig truet at det ikke lenger holder med skadebegrensning.

FN har gjennom sitt tiår for naturrestaurering (2021-2030) rettet et skarpt søkelys på nettopp behovet for gjenoppretting av natur og økosystemtjenester gjennom regulering og krav til arealregnskap i forkant av inngrep. Mange norske kommuner har også innført mål om arealnøytralitet i tråd med denne tenkningen, som forsøker å bryte med eksisterende praksis hvor naturverdier ofte taper i konkurranse med andre sektorhensyn.

Vitenskap og tiltak

Vi har i denne artikkelen vist hvordan bærekraft og bærekraftig utvikling har vokst frem som et sentralt rammeverk i arbeidet med å løse store samfunnsmessige utfordringer. Samspillet mellom en vitenskapelig forståelse av problemene og utvikling av verktøy på ulike nivå og innenfor ulike sektorer har stått sentralt i vår forståelse av bærekraftens rolle i samfunnsutviklingen.

På tross av store endringer i dagsordenen i kjølvannet av krig og pandemi er det grunn til optimisme når det gjelder viljen og evnen til å bygge videre på Agenda 2030 og FNs bærekraftsmål. En dreining i retning mer regenerativ tenkning innenfor både privat og offentlig sektor kan her bli et viktig steg videre i en retning som ikke bare reduserer skade, men som også aktivt bidrar til å løse problemer på større systemnivå.