Kapittel 29: Ekte eller falsk optimisme?

Det eksisterer en forestilling om at den mangefasetterte økologiske krisen, gitt klodens tilstand per i dag, kan «løses». For meg er det høyst uklart hva det å løse krisen skal bety, og hvordan det skal skje. Dersom en løsning skal settes ut i livet, må krisens årsaker tas ved roten, nemlig at vår samfunnsmodell er tuftet på økonomisk vekst, og ambisjonen om fortsatt vekst i all overskuelig fremtid, i produksjon, distribusjon og forbruk.

I dagens samfunn ser jeg svært få tegn til at imperativet om vekst, forstått som roten til krisen, blir angrepet. I stedet for å bli betraktet og behandlet som problemet blir vekst solgt inn som løsningen, som det vi må ha mer, ikke mindre av. Dette er i samsvar med Brundtlandkommisjonens budskap i FN- rapporten «Vår felles fremtid» fra 1987, der begrepet «bærekraftig utvikling» ble skapt (Brundtland, G. H. (1987). Vår felles fremtid. Gyldendal, Oslo). Gjennom snart fire tiår har begrepet gått sin seiersgang rundt hele verden og blitt omfavnet av politikere, næringslivsledere og akademikere.

Hva skyldes det at «bærekraftig utvikling» er adoptert av praktisk talt alle aktører med makt, i alle sektorer? Det er fristende å svare: fordi det signaliserer at en er del av tidsånden, samt at en har tro på en bedre, i betydningen grønnere fremtid, som formentlig vil komme alle til gode. Begrepet omfavnes av alle fordi det forener, til forskjell fra å splitte; det uttrykker et mål å samles om, og som alle vil bidra til at nås gjennom samarbeid. Kort sagt, det uttrykker et mål som kan nås uten konflikter, uten tapere og uten at noen trenger å forandre på dagens praksiser på måter som innebærer ubehag og tap. Bærekraftig utvikling er vinn-vinn.

Hva er galt med dette?

Brundtlandkommisjonen og økonomisk vekst

Essensen i Brundtlandkommisjonens forståelse av bærekraftig utvikling er at utviklingen «tilfredsstiller nåtidens behov uten å kompromittere fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille deres». Bærekraft kan dermed sikres uten at det tas noe oppgjør med vekstmodellen. At bærekraft forutsettes å være forenlig med fortsatt økonomisk vekst, ja sågar har vekst som forutsetning, er hovedsvakheten ved begrepet slik jeg ser det, samtidig som det forklarer hvorfor det er omfavnet av alle parter, forstått som vinn-vinn: Bærekraft aksepteres som mål av alle involverte fordi det ikke krever at noen må oppgi noe for at andre skal få noe, for eksempel ved at nålevende generasjoners frihet i forbruksmønster må begrenses av hensyn til fremtidige generasjoners behov, basert på deres rett til, og avhengighet av, intakte livsvilkår.

Det sentrale premisset er at ny teknologi vil sørge for «frakobling» («decoupling»), slik at vekst i produksjon, distribusjon og forbruk av varer og tjenester vil kunne finne sted uten at belastningen på naturmiljøet blir for stor. En slik frakobling har ikke funnet sted (Daly, H. (2007). Ecological Economics and Sustainable Development. Cheltenham: Edward Elgar) (Jackson, T. (2010). Prosperity without Growth. London: Earthscan) (Jackson, T. (2021). Post Growth. Life after Capitalism. Cambridge: Polity Press).

Slik jeg ser det, er den tilnærmingen til vår tids krise som bærekraftig utvikling er et tydelig eksempel på, uttrykk for det jeg kaller falsk optimisme.

La meg forklare hva jeg sikter til i tre punkter:

Falsk optimisme er å ha ukritisk tiltro til, og å belage seg på, at ting vil gå bra; at erklærte problemer og sågar kriser vil finne sin løsning, og at løsningen vil vise seg effektiv i tide. Slik optimisme er falsk når den tildekker realitetene – alvoret i faren en står overfor – snarere enn å samsvare med dem.

Falsk optimisme er utbredt fordi den krever færre endringer enn alternativet, såkalt pessimisme, ettersom den gir inntrykk av at det meste i samfunnet – institusjonene, økonomien, livene våre slik vi er vant til å leve dem – kan fortsette som før, med visse justeringer som andre enn en selv – myndigheter, ekspertise, selskaper – har ansvaret for å gjennomføre.

Falsk optimisme er farlig i en situasjon der påkrevde tiltak og endringer for å løse krisen er blitt skjøvet frem i tid eller blitt satt til side for angivelig mer tungtveiende hensyn – for eksempel arbeidsplasser, eller krigen i Ukraina – med det resultat at (1) årsakene til krisen forblir uadressert, at (2) et betydelig antall av de berørte av krisens konsekvenser havner i en stadig vanskeligere situasjon, slik at det (3) er fare for at alvoret først blir erkjent når store og uopprettelige skader allerede er skjedd, som følge av makten i utbredt falsk optimisme.

Figur 29.1 Den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg advarer mot «falsk optimisme» i etterkant av lanseringen av FNs seneste klimarapport (NTB 4. april 2022) (foto: Daniele COSSU/Shutterstock).

Essensen i falsk optimisme

Den amerikanske biologen David Ehrenfeld har i boken The Arrogance of Humanism (1978) fanget det jeg anser som essensen i falsk optimisme, der han lister opp følgende antakelser som karakteristiske for vår tid (Ehrenfeld, D. (1978). The Arrogance of Humanism. Oxford: Oxford University Press):

1. Alle problemer lar seg løse – det vil si: Alle problemer lar seg løse av mennesker, bare de bruker sin makt og sin kløkt for å gjøre det.
2. Mange problemer i det moderne samfunnet lar seg løse av teknologi.
3. Problemer som ikke lar seg løse teknologisk, som for eksempel fattigdom, kan løses i den sosiale verden og ved hjelp av politiske vedtak.
4. Når alvoret i en krise tiltar, vil vi mennesker sette inn alt på å arbeide for løsninger mens det ennå er tid.
5. Noen ressurser er ubegrensede; alle begrensede og endelige ressurser kan erstattes («substitutable»), eller de vil bli det ved hjelp av teknologisk entreprenørskap og nyvinninger.
6. Det som står fast, uansett hva krisen måtte handle om, er at menneskelig sivilisasjon vil overleve.

Betydningen av vår tilstedeværelse som art på jorden, med tiltakende avanserte teknologier til å nyttiggjøre seg og gripe forandrende inn i alt som finnes der i tillegg til oss, er beskrevet av Dag Hareide i boken Mennesket og teknomaktene:

Vitenskapen legger til grunn at livet på planeten vår begynte for drøyt tre milliarder år siden. Om vi gjør det om til ett år, så starter fortellingen 1. januar. Da oppstod bakterier og grønnalger i havene. Det gikk helt frem mot høsten før livet festet seg i planter og på landjorda. Etter hvert oppstod virveldyr, og fra slutten av november hersket dinosaurene i mange døgn (= mange millioner år) før de forsvant. Det ble pattedyrenes sjanse. Fugler og fisker spredde seg. Og kl. 23.00 – en time før midnatt 31. desember – oppstod homo sapiens. Vi har levd en time av klodens livsår. I den tiden har vi vært jegere og samlere i 59 minutter. Da utryddet vi mange store dyr som var våre konkurrenter. Så har vi vært bønder i ett minutt, og tok fatt på å endre jordsmonnet. Og vi har hatt et industrisamfunn i noen få sekunder. I løpet av det siste sekundet har «homo technicus» endret og ødelagt like mye natur som de menneskene som levde de første 59 årene og 59 sekundene. Det siste sekundet har vart siden cirka 1950. (Hareide, D. (2020). Mennesket og teknomaktene. Hva gjør de nye teknologiene med oss? Aschehoug, Oslo. Side 298.)

I avsnittet «Naturens gratistjenester» fremhever Hareide pollinering som et eksempel på hvordan troen på teknologiske løsninger arter seg:

Jeg deler Hareides skepsis til det han kaller «teknologiromantikerne», godt belagt med en rekke eksempler i hans bok. Men selv om spørsmålet om hva nye teknologier realistisk sett kan gjøre for oss er viktig så er det dypere spørsmålet hvordan teknologier forandrer oss og vår relasjon til hverandre og til verden.

Teknologi som forandrer opplevelsen av virkelighet

La meg ta utgangspunkt i en tematikk som vil være godt kjent: Debatten om bruk av skjerm i skolen har blusset opp de siste månedene. Har det vært et feilgrep å utruste førsteklassingene i 6 års alder med nettbrett fra dag én i skolen? Hvordan skal bruken av mobiltelefon i skoletiden reguleres? Skal det innføres forbud, eller skal det være opp til den enkelte skole, eller lærer, eller elev å bestemme? Og hva er forklaringen på at leseferdighetene til barn og ungdom synes å falle? Har de rett og slett sviktende konsentrasjonsevne? Er det den økende skjermbruken, særlig knyttet til smarttelefonen, som er den sentrale årsaksfaktoren?

Dette er en viktig debatt. Kritikerne av digitaliseringen i skolen har fått momentum av flere grunner. Økningen i antallet unge med psykiske plager knyttes til hvordan hele deres tilværelse, på skolen så vel som utenfor, er preget av digitalisering: Det gjelder å være koblet på bestandig, uansett hva de «egentlig» holder på med. Dernest er det forskningen som forteller at barn husker bedre det de har lest i en fysisk bok, enn på en skjerm, og likeledes det de skriver for hånd på et papir, enn det de skriver på et tastatur koblet til en skjerm. Hukommelsen befordres av det kroppslige, av bevegelse og berøring, av å forme den enkelte bokstav som dermed får noe fremskapt og unikt ved seg, til forskjell fra inntastingen av standardiserte bokstaver på en standardisert skjerm.

Forskningen brukes i debatten som et trumfkort for å hevde at læringsutbyttet er større ved å bruke blyant, papir og fysisk bok, enn skjerm av typen nettbrett. «Gamlemåten» er rett og slett den mest effektive av de to teknologiene.

Jeg er enig i at den nye digitale teknologien ikke er å foretrekke her, og stiller meg bak kritikken av dens tidlige og utbredte anvendelse i skolen. Men hvis kronargumentet er at en type teknologi er å foretrekke fremfor en annen fordi den viser seg mer effektiv overfor et gitt mål, frykter jeg at kritikerne deler et uuttalt premiss med sine motparter: nemlig at teknologi handler om midler, midler til å nå mål som er satt forut for eller uavhengig av teknologien som sådan (Borgmann, A. (1984). Technology and the Character of Contemporary Life. Chicago: University of Chicago Press.) (Skrbina, D. (2015). The Metaphysics of Technology. New York: Routledge.) (Vetlesen, A. J. (2015. The Denial of Nature. London: Routledge.). Det er en instrumentell måte å forstå hva teknologi er, på, der den betraktes som nøytral, som et middel til vår frie disposisjon, som for sin del er likegyldig overfor ulike mål, og der det normative – moralske – utelukkende hefter ved målene, forstått som hva en vil oppnå, til forskjell fra hvordan en vil gjøre det.

Er teknologien nøytral?

Teknologi av den typen smarttelefonen er eksempel på, er ikke nøytral; det handler ikke om «midler» på den utvendige måten som beskrevet over. Den er skapt av oss mennesker, men når vi tar den i bruk, forandrer den oss, vårt forhold til oss selv, til hverandre og til verden. Spørsmålet er om det er vi som kontrollerer den, utøver vår frihet overfor den, eller om det er den som kontrollerer oss, med den følge at vår frihet innskrenkes. «Mennesket er produktet av sitt eget produkt», skriver Jean-Paul Sartre (Sartre, J.-P. (1963). Search for a Method. New York: Vintage Books. Side 100.). Jo mektigere produktet er, desto sannere virker utsagnet.

Figur 29.2 Bruk av ny teknologi forandrer oss, vårt forhold til oss selv, til hverandre og til verden (foto: Gorodenkoff/Shutterstock).

I smarttelefonens tilfelle handler det om en teknologi som forstrukturerer hva vi oppfatter som virkelig – og ikke bare hva vi oppfatter som ønskelig eller ei, eller som egnet middel til et gitt mål. Dimensjonen det dermed handler om, kalles ontologisk i filosofien, i betydningen hva som eksisterer, har væren og er reelt. Denne dimensjonen aktualiseres ved at smarttelefonen, naturalisert som en del av kroppen ved å alltid være med meg, være der jeg er, og dermed «aldri uten», blir uløselig fra selve opplevelsen av virkelighet, av at noe er virkelig, at noe har skjedd. Dette gjelder både den indre, subjektive virkeligheten og den ytre, objektive. Ungdommene som er vokst opp med smarttelefonen og aldri har erfart en tilværelse uten, sier det slik: «Noe er først virkelig når jeg har meddelt det til andre via telefonen, det være seg hva jeg føler eller hva som har skjedd», altså henholdsvis noe indre i personen eller noe ytre i verden der han eller hun oppholder seg.

Legg merke til at denne dimensjonen går dypere enn den psykologiske, uttrykt som at «jeg må være pålogget – connected – for å føle meg trygg», altså for å oppleve det som kalles «ontologisk trygghet». At noe – indre eller ytre – oppleves som uvirkelig, eller som ennå-ikke-virkelig, med mindre jeg er pålogget og kan formidle det til andre, til mottakere som dermed kan bekrefte det som virkelig, vel å merke i sanntid og ikke minutter eller timer etterpå – denne teknologiavhengige bekreftelsen av at noe er virkelig, stikker så dypt at vi kan snakke om at teknologien er medkonstituerende for virkeligheten som sådan: Virkeligheten er utenkelig og uerfarbar – uvirkelig – uten teknologien.

Alene sammen

Den amerikanske forskeren Sherry Turkle var tidlig ute med å påpeke mange av de forandringene vi nå ser følger av smarttelefonens allestedsnærværelse. I boken Alone Together fra 2011 skriver hun om hvor raskt ulike normer har forandret seg etter at smarttelefonen kom i vanlig bruk fra 2007 (Turkle, S. (2011). Alone Together. New York: Basic Books.). Alle historiske epoker legger til rette for bestemte måter som vi mennesker forholder oss til hverandre på, måter som oppleves som naturlige og selvsagte for dem det gjelder. «I vår tid», skriver hun, «hvis vi kan være kontinuerlig i kontakt, så vil det å trenge å være i kontinuerlig kontakt ikke virke som et problem eller en patologi, men simpelthen en tilvenning til hva teknologien tillater. Det blir normen» (Turkle, S. (2011). Alone Together. New York: Basic Books. Side 177.).

Turkle påpeker fremveksten av det hun betegner som «an other-directed sense of self». Å være innrettet mot andre og hva de mener, og å justere seg deretter, er ikke et nytt historisk fenomen. Men i vår tid heves andre-rettetheten til et høyere nivå, nemlig slik: «I det øyeblikket jeg begynner å ha en tanke eller en følelse, kan jeg få den validert [bekreftet], ja nærmest prevalidert. Utvekslingen med andre kan være kort, men mer trengs ikke. Det som trengs, er at det er noen der, hele tiden». Turkle refererer til 15 år gamle Ricki, som «stoler på vennene sine for å fullføre tankene sine», og bemerker at «teknologien ikke skaper, men oppmuntrer og understøtter en sensibilitet der andres validering av en følelse blir del av å etablere den, ja del av følelsen selv» (Turkle, S. (2011). Alone Together. New York: Basic Books. Side 177.).

Studier viser hvordan det å motta en SMS, et bilde eller en e-post gir et dopaminboost, en nevrokjemisk respons som oppleves som en belønning. Med tiden utvikles et begjær etter det å være koblet på som sådan: «Vi stimuleres av det å være påkoblet [connectivity] i seg selv; vi lærer oss å forlange det, selv om det tømmer oss.» Begjæret etter bestandig å være påkoblet og tilgjengelig går over i avhengighet, etter hvert av den tvangsmessige sorten: fra «desire» over «addiction» til «compulsion».

Turkle skriver at en ny generasjon – den første som er vokst opp med smarttelefonen – aner hva som skjer, uttrykt slik av en 16-åring: «Teknologi er dårlig fordi folk er ikke like sterke som dragningen den utøver» (Turkle, S. (2011). Alone Together. New York: Basic Books. Side 277.). På et overordnet plan ser Turkle en tendens til at vi har stadig mindre forventninger til hva en samtale og et samvær skal innebære, til hva det er «realistisk» å oppnå av kvalitet i kontakten med andre; det blir «utidig» å kreve at den andre konsentrerer seg fullt og helt om meg, ikke noe annet, over tid, altså utover øyeblikket. Avtakende forventninger til kontaktens kvalitet, eksklusivitet og varighet etablerer på umerkelig vis en ny norm: Dette, og ikke mer, er hva jeg må innstille meg på overfor andre, og de overfor meg. Turkle ser denne normendringen som tegn på at «vi forventer mindre av hverandre og mer av teknologien» (Turkle, S. (2011). Alone Together. New York: Basic Books. Side 231.).

Flat vs dynamisk tid

Innsikten illustreres av Hank, en jusprofessor i slutten av 30-årene, som betegner tiden med familien rundt middagsbordet som «flat tid», i kontrast til den dynamiske tiden når han spiller på nettet (Turkle, S. (2011). Alone Together. New York: Basic Books. Side 288.). «Flat» henspiller på kjedelig, på hvor langsomt tiden går straks noe fortoner seg som kjedelig, eller det oppstår en pause – taushet – i samværet rundt middagsbordet.

Ved datamaskinen, derimot, vil enhver fare for at noe er kjedelig, eller i ferd med å bli det, elimineres ved å skifte stimuli – en annen nettside, et annet spill – som virker mer interessant, så lenge det varer. Friheten til å gå fra det ene til det andre på skjermen, til å styre oppmerksomheten i retning av det som er interesse- eller lystbetont, er som rått parti sammenlignet med det fysiske samværet med familien, der denne friheten må vike for hva andre måtte si og gjøre, med den tiden det måtte ta, og som jeg er utlevert til.

Slik kan kontrasten mellom online og offline fortone seg som kontrasten mellom frihet og tilpasning, mellom en kontekst som muliggjør nytelse og behag, uten andre å ta hensyn til og justere seg etter, og en som frustrerer ønsket om dette. Det historisk nye som Turkle peker på, er skiftet som består i at online-settingen danner normen for forventninger til hva kontakt og samvær skal være; normen i betydningen den nye normalen, den som det fysiske ansikt-til-ansikt, en-til-en-samværet sammenlignes med og måles mot, med det resultat at det kommer til kort, fortoner seg som «ulidelig» og trigger ønsket etter å komme bort i betydningen gjenoppsøke basen «meg og skjermen, skjermen og meg».

Situasjonen får karakter av «aldri helt alene, aldri helt sammen». Skiftet fra den fysiske settingen/samværet til den digitale er imidlertid ikke, slik det lover, et skifte fra ufrihet til frihet, men snarere det motsatte, for så vidt som trangen til å bryte ut av den ene settingen og vie seg til den andre oppleves tvangsmessig, og dermed handler mer om ufrihet enn om frihet.

Respekt for grenser

Det sies ofte at takket være digital teknologi er verden blitt større: I prinsippet er det ingen grenser for hva jeg kan klikke meg inn på og få opp på skjermen, det være seg i form av tekst, bilder eller mennesker å være i kontakt med. Især i geografisk forstand er dermed hele verden innen rekkevidde, bare et tastetrykk unna, uansett hvor jeg befinner meg.

Vi ser her et trekk ved teknologi av allmenn karakter, skjønt vår tids skjermer er særlig illustrerende: nemlig at teknologi er barrierenedbrytende. Nye teknologier innebærer nye måter å gjøre ting på, ved hjelp av nye metoder og redskaper, noen ganger også en helt ny tenkemåte. Det vi kaller «moderne» teknologier, anses som objektivt overlegne tidligere tiders, for så vidt som de muliggjør mer effektive – raskere, mindre arbeidskrevende og slitsomme etc. – måter å utføre noe på, for eksempel å transportere X fra sted Y til sted Z.

I så måte er fly objektivt overlegent tog eller bil, som begge er mer effektive enn hesten, som er mer effektiv enn å gå. Løftet til våre dagers digitale teknologi tar barrierenedbrytingen til et nytt nivå, ikke bare samfunnsmessig, men i tilværelsen til hver og en av oss ved at vi er så mange individuelle 24/7- brukere/bærere av for eksempel smarttelefonen. Det nye nivået handler om at det blir mulig for meg å gjøre hva som helst, hvor som helst og når som helst. Det vil si at jeg ikke er bundet, i betydningen begrenset, av hvor jeg befinner meg, hvilken tid på døgnet det er, eller hvilken årstid.

Men gjelder teknologiens løfte om å kunne gjøre «hva som helst, hvor som helst og når som helst» bokstavelig? Hvis jeg vil svømme eller bedrive fjellklatring, må jeg ikke fysisk oppsøke et sted med vann eller en fjellvegg? Jo, det stemmer. Like fullt, jeg kan sitte hvor som helst og når som helst oppsøke hva jeg måtte ønske på skjermen, uten at forskjellen i sted (lokalitet) og tid mellom meg, her og nå, og det jeg får opp på skjermen, spiller noen rolle. Mitt fysiske her og nå begrenser ikke hva jeg kan rette min oppmerksomhet mot, det være seg objekter eller andre personer.

Det er dette som er essensen ved at teknologier er barrierenedbrytende i tid og rom: Takket være elektrisitet kan jeg ha 20 varmegrader og god belysning til å arbeide med hva jeg måtte ønske, ved skjermen, selv om det 10 kuldegrader ute og mørkt fordi det er vinter og jeg befinner meg i Norge. Den historiske trenden går ut på at aktiviteter og gjøremål som tidligere var begrenset/henvist til bestemte steder og bestemte årstider og tider på døgnet – når det var varmt nok, lyst nok etc. – nå i stor grad kan gjøres uavhengig av tid og sted. Dermed har vi ved teknologiers hjelp løsrevet oss mer og mer fra naturen som bestemmende og begrensende for hva vi gjør, når og hvor. Endepunktet for denne utviklingen er det nevnte «hva som helst hvor som helst og når som helst».

Hva er galt med dette? Hvorfor ikke bare fortsette ned veien med mottoet «the sky is the limit»? Grunnen til at vi ikke bør gjøre det, er at grenser er det stoffet som livsvilkårene fra naturens side er laget av; grenser som i menneskets tilværelse er gitt oss i form av grunnvilkår som avhengighet, sårbarhet, våre relasjoners skjørhet, ensomhet og dødelighet. Fra den naturen vi er del av og henvist til sin side, markerer grensene seg som kontrasten mellom liv og død, det organiske og det inorganiske, og fremfor alt – i økokrisens tid – i form av endelige og begrensede ressurser og naturgoder. Nå som skaden har skjedd, blir vi klar over elementenes – jordens, vannets og luftens – sårbarhet overfor ødeleggende forstyrrelser fra vår side, det være seg ved overforbruk, forurensning eller forandringer av annen art som rokker ved de berørte naturkvalitetenes egenart og intakthet.

Sammenlignet med den opprinnelige forståelsen av bærekraftig utvikling fra 1987 er det et fremskritt at konseptet om «planetære grenser» er kommet på plass for å markere vippepunktene vi for all del ikke må overskride (Hessen, D. O. (2020). Verden på vippepunktet. Res Publica, Oslo.). Men konseptet burde vært innlemmet i tenkning og praksis fra starten av; det er på etterskudd av de faktiske naturødeleggelsene som har funnet sted de siste tiårene, især i økonomier og regioner med rekordvekst, som Kina.

Grenser eller utfordringer

Hvordan forholder ny teknologi seg til disse grensene, slik de er gitt oss, og slik mennesker til alle tider har måttet tilpasse seg dem – det være seg til egen sårbarhet og dødelighet, eller til grensene for utnyttelse av naturen? Svaret er at grensene – en etter en – ikke betraktes som grenser i betydningen vilkår som begrenser hva vi kan gjøre, hvor og når. I stedet betraktes de – eller skal vi si innsirkles de, angripes de – som «utfordringer» det gjelder å overvinne. Grensene betraktes ikke som noe uforanderlig og uavvendelig, men som noe foranderlig, unngåelig og elastisk, altså ikke som en markering av «hit, men ikke lenger», men som en invitasjon til å forandre og forbedre, for å alludere til hvordan transhumanister sikter mot å overvinne døden og forbedre menneskets potensial (Eriksen, A. (2023). Evighetsmennesket. Om teknologi, vitenskap og udødelighet. Universitetsforlaget, Oslo.).

Jeg skal her bare bemerke to ting om den beskrevne ambisjonen som nye, vitenskapsdrevne teknologier forbindes med (og slett ikke kun av transhumanister). For det første: I stedet for at digitale teknologier som smarttelefonen har gjort verden større, har den for svært manges vedkommende medført en innskrumping av verden, et tap av å oppsøke og ta del i verden – især den fysiske naturen – på en fordypende og ekspanderende måte, åndelig, kroppslig-sanselig og følelsesmessig så vel som geografisk (Myerson, G. (2001). Heidegger, Habermas and the Mobile Phone. Duxford: Icon Books.).

Især tenåringer tilbringer nå stadig mer av tiden innendørs, med samme skjermbaserte aktiviteter 24/7, løsrevet fra naturens iboende rytme. Praktisk talt alt et barn i et land som Norge i dag er i kontakt med i fysisk forstand, eller vender sin oppmerksomhet mot, er artefakter, ting laget av mennesker og for menneskers bruk, til forskjell fra å være fremvokst i naturen og bare førstehånds erfarbart der. Slik sett blir den virkeligheten vi mennesker forholder oss til og responderer på, stadig fattigere på mangfold i form av en rikdom av ikke-menneskelige skapninger og livsformer; mer og mer møter vi kun på oss selv og våre produkter (Vetlesen, A. J. (2022). Animal Lives and Why They Matter. London: Routledge.).

At vi, individuelt og kulturelt, har vendt oppmerksomheten innover, er farlig i en situasjon preget av forandringer i den ytre verden som trenger vår fulle oppmerksomhet, kroppslig-sanselig så vel som kognitivt. Vendingen vekk fra den fysisk erfarbare verden – togkupeen eller bussen der alle sitter krumbøyd over skjermene og ikke enser landskapet de beveges gjennom – uttrykker dessuten, bevisst eller ei, et forsvar mot endringer der ute som er overveldende og angstskapende. Ja, jeg går glipp av fuglene; men jeg går også glipp av at de forsvinner, av overgangen fra deres nærvær til deres fravær. Jeg blir endringsblind («shifting baselines syndrome»).

Det andre utviklingstrekket gjelder forholdet mellom teknologi og bærekraft. Mens digitale teknologier på individnivået har ført til en tilbaketrekning fra den fysiske verden, fra utendørs møter med så mange slags «andre» i skiftende årstider, har moderne teknologier i hele deres bredde på samfunnsnivå muliggjort en enorm utadrettet ekspansjon av våre aktiviteter, i tid og rom, ikke bare overalt på jordkloden, men til og med til månen og andre planeter som står for tur til besøk fra oss, og muligens bosetting i tillegg til ressursutnyttelse.

Grunnen til at begrepet – fenomenet – bærekraft ble oppfunnet, er nettopp denne ekspansjonen overalt i naturen og dens elementer, som ikke bare består i økt omfang og tempo i vår utnyttelse av ressursene det er tale om, men også – mer radikalt – i omformingen og forandringen av den fysiske naturen. At vi som art har oppnådd makt til å forandre jorden, i fysisk forstand, til å forstyrre dens iboende prosesser og rytmer, er det historisk nye som markerer inntredenen i antropocen, menneskets tidsalder.

Innover- eller utovervendt

Hvordan forholder så disse to utviklingstrekkene seg til hverandre?

I det første tilfellet dreier seg om en vending innover, der utenverdenen blir abstrakt, i betydningen en natur som er der «for oss», men som vi ikke trenger direkte interagere med for å sikre hva vi trenger fra den (innetemperaturen og belysningen vi trenger, blir tatt hånd om, maten hentes ut fra hyllene på super’n). Kort sagt, vi tar naturen for gitt og erfarer ikke vår avhengighet av den på direkte vis – hvilket nærer en forestilling om at vi nå, omsider, har frigjort oss fra den, forstått som noe der ute som setter grenser for oss og hva vi vil gjøre.

I det andre tilfellet dreier det seg om alle teknologiene som muliggjør denne opplevelsen av at vi, i prinsippet, kan gjøre alt, hvor som helst og når som helst; teknologiene som lar denne aspirasjonen bli realisert, på våre vegne. At dette skjer, oppleves som ønskverdig; det kalles fremskritt.

Igjen, hva er problemet med disse utviklingstrekkene? Enkelt sagt er det at de nye teknologiene viser seg så supereffektive at de gjør det mulig for oss å ta ut mer, raskere og stadig flere steder, enn det som naturen tillater om den skal regenerere de samme godene for fremtiden. Fremskrittets bakside består i å ha skapt en situasjon av global så vel som lokal «overshoot»: Vårt forbruk og uttak fra naturen er i ubalanse med naturens tålegrenser; vi har ikke respektert dem som grenser, men i stedet overskredet den ene etter den andre; og når hele bestanden er tømt et sted, drar vi bare videre til et annet – helt til det ikke går lenger.

Da er det logisk å se seg om etter en annen planet å reise til, for å begynne prosessen fra starten av der, slik verdens rikeste menn fabler om. Men for alle oss andre, og kloden som sådan, er det verken realistisk, ønskelig eller bærekraftig.