Kapittel 24: Byrde eller verktøy for omstilling?

Det er lett å få inntrykk av at bærekraftrapportering er i ferd med å bli et slags rapporterings- pyramidespill, og at rapportene i verste fall er av en slik kvalitet at mottakerne uansett må bruke ressurser på å etterprøve innholdet.

Hva kan vi gjøre for å sikre at vi får mer effektive prosesser for rapportering, god dokumentasjon og et norsk næringsliv som øker konkurransekraften gjennom å presentere troverdig og god bærekraftinformasjon - og som gjør det lett for kunder, investorer, banker og forsikringsforetak å velge de bedriftene som bidrar mest til et bærekraftig samfunn?

EU regulerer for raskere omstilling

FNs medlemsland vedtok i 2015 en felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikheter og stoppe klimaendringene, nedfelt i 17 globale mål for en bærekraftig utvikling.

Pandemi, konflikt og klima har stukket kjepper i hjulene for at vi skal nå bærekraftsmålene innen 2030. Dette sier Norad i rapporten «Prisen for en tryggere fremtid». Rapporten tar utgangspunkt i bærekraftsmålene og Parisavtalen og gjør opp status for hvor langt verden er kommet i bærekraft- arbeidet, og hva det vil kreve av handling og finansiering for å nå målene innen 2030. Rapporten gir et brutalt bilde av at det ikke gjøres nok. Alarmen blinker rødt for en utvikling som er ute av kurs og kraftig underfinansiert.

Både kampen mot fattigdom og klimaendringer er blitt mer presserende og kostnadskrevende enn tidligere antatt. Selv om det kan være høyere kostnader for nødvendige tiltak nå, vil gevinstene over tid gjøre utviklingen økonomisk bærekraftig. De kommende tiårene, der vi må bevege oss bort fra fossilbaserte aktiviteter, vil utgjøre en formidabel utfordring for alle land. Men finansierings- utfordringene vil være størst for de fattigste landene.

Omstillingen krever økt bruk av virkemidler som kan føre til inntektstap i land som i dag er avhengige av fossilindustrien. For å redusere fattigdom og klimautslipp er det derfor nødvendig med omfattende nasjonal og internasjonal omfordeling. Det er prisen vi må betale for en tryggere fremtid.

Europas grønne giv («Green Deal») er EUs handlingsplan fra 2019 for å skape bærekraftig økonomisk vekst. Den er basert på FNs Agenda 2030 og på Parisavtalens klimaforpliktelser. EU tar på seg ansvaret med å være en global leder i kampen mot klimaendringer og for å omstille økonomien i mer bærekraftig retning, blant annet gjennom flere regulatoriske tiltak. Dette vil få konsekvenser for alle land i EU, som dermed «tvinges» til å øke omstillingstakten. Det vil også sette større krav til et mer transparent næringsliv og til at privat kapital skal bidra i langt større grad enn hva tilfellet er i dag.

Taksonomien for bærekraftig økonomisk aktivitet er et klassifiseringssystem som skal legge til rette for at finansmarkedene kanaliserer kapital til lønnsomme bærekraftige aktiviteter og prosjekter. En ny lov om bærekraftig finans som innfører taksonomiforordningen i norsk rett, trådte i kraft 1. januar 2023.

EU vedtok 22. november 2022 et nytt direktiv (regelverk) om bærekraftrapportering (Corporate Sustainability Reporting Directive, CSRD). Formålet er å forbedre rapporteringen fra selskaper slik at det skal finnes tilstrekkelig offentlig informasjon om bærekraftrisikoene selskaper er eksponert mot, og om hvordan selskapene påvirker miljø, mennesker og samfunn.

Informasjon i selskapenes bærekraftrapportering skal være sammenlignbar, pålitelig og enkel å finne for brukerne (NOU 2023: 15 Bærekraftrapportering – gjennomføring av direktivet om bærekraft- rapportering). Med taksonomien og direktivet ønsker EU å regulere økonomiske aktiviteter og investeringer mot en mer bærekraftig retning. Målet er å påskynde utviklingen mot lavutslipps- økonomi, bedre sosiale forhold, inkludert respekt for menneskerettigheter og bekjempelse av korrupsjon og bestikkelser.

I tillegg til bærekraftdirektivet vil EU innføre aktsomhetsvurderinger i verdikjeden (CSDDD). Dette vil særlig ramme SMB (små og mellomstore bedrifter)-segmentet i Norge.

Dette vil ha praktiske konsekvenser for investorer som vurderer å investere i selskaper og trenger å ha innsikt i blant annet hvordan selskapet håndterer miljøutfordringer, sosiale forhold og styring (governance). Tilgjengelig bærekraftinformasjon vil bidra til at investorer kan ta informerte beslutninger og tilpasse porteføljene i tråd med bærekraftige mål.

Ser vi det fra et forbrukerperspektiv, vil mange ønske å kjøpe varer og tjenester fra virksomheter som har en positiv bærekraftprofil. Objektiv informasjon om selskapets bærekraftpraksis kan hjelpe forbrukerne med å ta informerte valg som er i tråd med deres verdier og prioriteringer.

Hva gjør Norge?

EUs bærekraftdirektiv vil også påvirke norsk rett. Verdipapirlovutvalget la nylig frem NOU 2023: 15 om hvordan innføring av bærekraftrapportering skal skje. Norge skal holde EUs tidsplan. De første virksomhetene vil få krav om rapportering allerede fra 2024. En ambisiøs tidslinje gir begrenset tid til forberedelse. Ifølge forslaget vil alle noterte selskaper, med unntak av mikroforetak, bli pliktige til å rapportere bærekraftinformasjon etter europeiske standarder. Noterte små og mellomstore selskaper får et mer forenklet rapporteringskrav fra 2026. Andre små og mellomstore selskaper kan velge å rapportere. Innføringen skal skje trinnvis.

Figur 24.1 EUs trinnvise innføring av CSRD.

Innføring av CSRD innebærer at bærekraftrapporteringen får en ny og mer sentral funksjon og skal tas inn i virksomhetenes årsberetning. Utvalget har foreslått at Brønnøysundregistrene, som også fører Regnskapsregistret, får oppgaven som innsamlingsmyndighet.

Etikkinformasjonsutvalget la i 2019 frem en utredning for å vurdere om næringsdrivende skal pålegges økt åpenhet og informasjonsplikt knyttet til samfunnsansvar og oppfølging av leverandørkjeder.2 Bakgrunnen var ulykken i tekstilfabrikken Rana Plaza i Bangladesh i 2013. Ulykken resulterte i demonstrasjoner utenfor Stortinget og nedsettelse av Etikkinformasjonsutvalget. Utvalget sier i sin rapport:

Åpenhet kan være konkurransefortrinn. Det kan gi gevinster i form av bedre omdømme, motiverte medarbeidere, økt effektivitet, bedre etterlevelse av lovverk og økt tilgang til kapital. Investorer er i økende grad interessert i selskapers menneskerettighets- og bærekraftarbeid, og ser åpenhet som en avgjørende parameter i investeringsbeslutninger.

Land som Frankrike og Tyskland har tilsvarende lover som Norge.

EUs variant av åpenhetsloven finner vi i det foreslåtte Aktsomhetsdirektivet, som vil stramme kravene som er angitt i åpenhetsloven ytterligere. EU utvider med dette rapporteringsplikten til å gjelde hele verdikjeden og legger til et miljøaspekt som åpenhetsloven ikke har med.

Dette direktivet ligger an til å bli vedtatt i EU-parlamentet og vil gjelde fra 2025. Aktsomhetskravet treffer derfor SMB-ene hardt, og fort.

SMB-er utgjør en betydelig del av norsk næringsliv. De utgjør mer enn 99 % av alle bedrifter, og halvparten av verdiskapingen i landet kommer herfra. Halvparten av alle sysselsatte i privat sektor er ansatt i SMB-virksomheter. Det er derfor svært mange virksomheter og ansatte som vil bli omfattet av de nye regelverkene, og det er rimelig klart at disse omstillingene vil ha høye kostnader. Tilbakemeldinger fra næringslivet er at bærekraftarbeidet allerede i dag oppfattes som både omfattende, komplisert og uoversiktlig. Dette blir ikke enklere ved at små og mellomstore bedrifter som er leverandører til de store selskapene og inngår i en verdikjede, vil bli omfattet av de samme kravene da de store snur seg til de små og ber om informasjon.

Finanssektoren etterspør også bærekraftdata fra sine kundeporteføljer, da de som følge av EUs taksonomi skal kunne dokumentere egen økonomisk aktivitet og risikovurderinger rundt bærekraft.

Bedrifter som skal levere tilbud gjennom offentlige anbud, vil bli avkrevd bærekraftdokumentasjon, og stadig mer bevisste forbrukere krever at dem de handler med, etterlever nødvendige krav til bærekraftig utvikling.

Internasjonale standarder

De store selskapene må i dag forholde seg til European Sustainability Reporting Standard (ESRS), som er delt opp i 12 utvalgte områder, 84 krav til offentliggjøring og 1144 datapunkter.

Figur 24.2 European Sustainability Reporting Standards (ESRS).

SMB-ene vil bli møtt med ulike krav fra verdikjedene, og ettersom standardene er omfattende og ikke er tilrettelagt for SMB-er, samt at en har mangelfulle metoder for dokumentasjon, vil antall henvendelser til virksomhetene raskt kvele vekst.

Det skal rapporteres innenfor alle ESG-dimensjonene, se figur 24.2, ut fra hva som oppfattes som vesentlig for virksomheten. Det betyr at ikke alle elementene innenfor de tre dimensjonene vil være like relevante. På klima- og miljøsiden er det blant annet ressurseffektivitet, CO2-utslipp, sirkularitet, vann, energi, avfall og biologisk mangfold. Den sosiale dimensjonen inkluderer blant annet. menneskerettigheter, balansert lønn og arbeidsforhold, og den økonomiske dimensjonen blant annet styresammensetning, transparens og antikorrupsjon.

Rapporteringen skal understøttes av indikatorer som er ytterligere detaljert. Det kan være vanskelig å frembringe disse fra strukturerte og pålitelige kilder. Kildene er mange, og tilgangen på dataene kan variere. Et eksempel kan være energieffektivitet per m2, der kildene er energiforbruk i Elhub, eiet areal fra matrikkelen og leiet areal fra egne leiekontrakter.

Fra virksomhetsnivå dannes mye data med utgangspunkt i blant annet et produkt og tjenestekjøp, der informasjonen kan hentes fra innkommende faktura som inngår i virksomhetens fagsystem (både bokføringstall og materialforvaltning). Mye av informasjonen kan hentes ut fra disse systemene, som for eksempel leveranse av farlig avfall og CO2-avtrykket på en vare, men det er ikke strukturerte data, da det står som fritekst på bilagsnivå.

Kilder til den sosiale dimensjonen kan for eksempel være A-melding hos Skatteetaten, NAV og SSB, der det finnes informasjon om inntekt, arbeidsforhold og antall ansatte. I et tidligere arbeid har Brønnøysundregistrene identifisert noen datakilder som er relevante i forbindelse med offentlige anskaffelser (eBevis). Flere av disse er offentlige datakilder og kan benyttes i en bærekraftrapport.

Figur 24.3 Et uttrekk av offentlige datakilder som kan benyttes i en bærekraftrapport.

Brønnøysundregistrene har det siste året jobbet med å skaffe innsikt i hvordan virksomhetene opplever alle henvendelsene om bærekraftinformasjon. De sier at totalt sett blir det mange enkelt- henvendelser, der det stilles ulike spørsmål på mange forskjellige måter. Dette tolkes også forskjellig, og SMB-ene lurer på hvilke data de kan bruke, hvor disse dataene finnes, og hvilke indikatorer og beregninger som skal benyttes. Dette medfører mange manuelle operasjoner der virksomhetene leter etter data i regnskap og fakturaer, blant annet for å finne ikke-finansiell informasjon. I tillegg er det utfordrende å hente ut data fra det offentlige.

Eksempler fra store og små virksomheter

Nedenfor beskriver vi en typisk situasjon for en stor virksomhet og en SMB (utviklet i samarbeid med Ingvild Nilstad):

Den store virksomheten driver med salg av oppdrettsfisk og treffes av de regulative kravene til bærekraftrapportering (CSRD). SMB er leverandør til den store bedriften og frakter fisk fra den store virksomhetens slakteri og ut til grossister.

Den store virksomheten har avsluttet regnskapsåret og skal rapportere etter CSRD i årsberetningen.

De har gode rutiner for å beregne utslipp fra driftsmidler de selv kontrollerer, altså scope 1. Men dette gjøres i Excel-ark, siden regnskapssystemene ikke har informasjon om kjørte kilometer eller liter drivstoffs bruk på firmaets biler eller båter.

For å beregne utslipp fra kjøpt elektrisitet må den store virksomheten hente informasjon fra de leide og eide lokasjonenes strømleverandører for å summere antall kjøpte kWh, under scope 2.

Den store virksomheten mangler informasjon om verdikjeden og etterspør derfor informasjon fra SMB, knyttet til E, S og G. Indikatorene er blant annet CO2-utslipp per km fra frakt, virksomhetens lønnsgap og skatterestanser.

SMB-ene ber sin regnskapsfører om hjelp til å hente ut data og informasjon for å kunne rapportere videre til den store virksomheten.

Indikatorene er komplekse, da det er mange forskjellige sjablongregler og ulike standarder for utregning.

Når det gjelder lønnsgapet, som er forholdet mellom høyeste og laveste lønn, er de usikker på om de skal regne med overtid eller ikke, og hva skal de gjøre med ansatte som har redusert stilling og styrehonorarene?

Regnskapsføreren henter ut data på høyeste og laveste fra lønnssystemet, bestemmer seg for å utelate styrehonorar og overtid fra beregningen. Videre beregner regnskapsfører utslipp fra virksomhetens fossile og utslippsfrie biler. Utslippene må settes i sammenheng med leveransene til den store bedriften og summeres. I tillegg må regnskapsføreren lage en erklæring på at virksomheten ikke har restanser eller bestille en skatteattest.

SMB må også bevise at de ikke har brudd på arbeidsmiljøloven, at de ikke er tiltalt for korrupsjon, eller og at de ikke er anmeldt for miljøkriminalitet. Dette er en utfordring i seg selv da det ikke finnes en attest på dette.

Det er kun mulig å få oversikt over dette via e-Innsyn, men det er ikke ett oppslagsverk. Når en eventuelt skal bevise lukkede forhold, vil det ta 3 dager å motta dokumentasjon fra løsningen.

SMB oversender informasjonen til den store bedriften.

Denne typiske SMB-en har også forsikret varebilen sin og har 1 bankforbindelse. Forsikringsselskapet og banken har andre indikatorer for ESG. Dermed må denne SMB igjen spørre sin regnskapsfører til råds for å kunne levere ønsket ESG-informasjon. Først spør banken om sine ESG-indikatorer, etterpå spør forsikringsselskapet om noen andre indikatorer, siden EGS-indikatorene ikke er koordinert.

Som deltaker i det finansielle markedet blir en indirekte berørt av CSRD, om en vil eller ikke.

Dette viser at det offentlige har ulik tilgjengelighet på dataene, ulik evne til å levere informasjon tilbake til virksomheten, og det er lav grad av gjenbruk og deling av data mellom offentlige etater. En større industribedrift sier blant annet at det rapporteres flere ganger på de samme tingene, men til ulike sektorer. Det gjelder spesielt miljørapportering, som rapporteres både til Miljødirektoratet og SSB, i tillegg rapporterer avfallsselskapet på mottak av det samme avfallet. Dermed blir det dobbeltrapportering.

Virksomhetene, derimot, bruker mye tid på å lete og hente ut data, da de mangler regnskapsformater som kan hente ut produktinformasjon som for eksempel uttrekk av CO2- avtrykk for reise med tog ogfly. Det benyttes også forskjellige omregningsfaktorer og beregninger, slik at bærekraft- informasjonen kan ikke sammenlignes i bransjen.

På grunn av manglende enhetlige måter å samle inn data (standarder og metoder) på står små og mellomstore bedrifter i fare for å gå glipp av oppdrag, opplever dårligere lånevilkår og mister dermed konkurransekraft. I verste fall kan det medføre tap av potensielle kunder, partnere og investorer som prioriterer bærekraft.

Deling og gjenbruk av data ville ha lettet på byrden for SMB-ene. Brønnøysundregistrene har over tid sett på mulighetene for å dele virksomhetens data både mellom offentlige aktører og mellom offentlige og private. Et eksempel kan være knyttet til spørsmål rundt åpenhetsloven, der leverandører og underleverandører skal dokumentere eksempelvis arbeidsmiljø, lønnsgap og seriøsitet. Datakilden kan være tilsynsmyndigheter, Skatteetaten eller NAV.

Per dato er det ingen lovhjemmel som åpner for at en offentlig aktør, for eksempel Brønnøysundregistrene, kan ha forvaltningsansvar for en tjeneste med konfidensiell/taushetsbelagt informasjon fra andre offentlige virksomheter. Det er ulik tolkning blant jurister om hvorvidt samtykke kan benyttes av en offentlig myndighet, da maktbalansen mellom den offentlige myndigheten og eieren av opplysningene er skjev.

Brønnøysundregistrene trenger en lovhjemmel for å kunne etablere en datadelingstjeneste som kan formidle data fra andre offentlige etater, som forvalter taushetsbelagt informasjon (eks. Skatteetaten, NAV). Dette er et godt eksempel på et forenklingstiltak hvor bærekraftinformasjonen kan tilgjengeliggjøres på ett sted.

Digitalisering – en forutsetning for bærekraftig utvikling

Den norske registertradisjonen og et digitalisert næringsliv gjør at dataene som underbygger rapporteringen, i stor grad finnes i bedriftenes egne systemer og offentlige kilder, men den er i varierende grad tilgjengelig.

Det vil være et godt startpunkt å gjøre disse lett tilgjengelig for bedriftene, deres hjelpere som regnskapsførere og nye systemer for analyse, rating og sertifisering. Mange av dataene er dessverre skjult i fritekstfelter i fakturaer, i manglende felter i standardiserte uttrekk og offentlige, utilgjengelige datakilder. En mulig fremtidig løsning vil være en ytterligere standardisering av e-faktura med produktinformasjon og utvikling av regnskapssystemene og fagsystemene til bedriftene, slik at det kan foretas automatiske uttrekk av bærekraftinformasjon. Dette vil også kreve videreutvikling av SAF-T- standarden.

Innen landbruk har de kommet et stykke på vei. Landbrukets Dataflyt har utviklet klimakalkulatoren, som er et digitalt verktøy som er spesielt utviklet for landbruksnæringen og den norske bonden. Her deles standardiserte data mellom bonden og andre aktører, der det er mulig å trekke ut produktinfo fra elektronisk faktura, for eksempel hvor mye kunstgjødsel og sprøytemiddel bonden har kjøpt inn. Dette gir bonden oversikt over utslipp og hvilke muligheter som finnes både for å redusere utslipp og binde karbon som finnes på gårdsnivå. Det beregner klimagassutslippene på den enkelte gård, per produsert enhet og lager sammenligningsgrunnlag. Da blir det mulig å finne klimatiltak for den enkelte gård og endre adferden til den enkelte bonde.

Norske virksomheter kan få et fortrinn ved at data som trengs til analysene, er lett tilgjengelige. God verifiserbar informasjon er viktig både for etterlevelse (rapportering) og handling og kan skape nye eksportmuligheter.

Når ESG-måltall skal rapporteres ved siden av finansielle måltall, burde de ikke også da bli samlet i samme system og prosess som finansielle data? Prosessen må kobles til den finansielle rapporteringsprosessen, og en må «lukke bøker» månedlig.

Figur 24.4 Allment tilgjengelig bærekraftinformasjon (illustrasjon: Lene Sundsbø, Falkhytten).

Hvordan bidra til forenkling, omstillingsevne og verdiskaping

Brønnøysundregistrene er i dag en sentral del av en infrastruktur som sikrer enkel tilgang til kvalitetssikret og troverdig informasjon om bedrifter -- inkludert finansiell informasjon. Bedriftene fører regnskap, og i samspill med regnskapsførere, revisorer og relevante regelverk og standarder standardiseres og kvalitetssikres informasjonen før den tilgjengeliggjøres via Brønnøysundregistrene, som et informasjonsnav. Andre aktører kan bygge dataene fra Brønnøysundregistrene inn i tjenester der de kan legge på sine vurderinger og analyser og spisse informasjonen mot brukergrupper.

Det skal være rom for mange innovative selskaper som kan bidra til gode analyser på dataene og nyskapende tjenester.

Figur 24.5 Behov for dokumentasjon av egen bærekraft (illustrasjon: Lene Sundsbø, Falkhytten).

Brønnøysundregistrene ønsker å ta sitt samfunnsansvar og bidra til næringslivets omstillingsevne for å sikre et fremtidig konkurransedyktig næringsliv. I samfunnsoppdraget ligger det også at vi skal bruke register- og næringslivsdata til å utvikle en merverdi og forenkle rapporteringsbyrden for næringslivet, med særlig vekt på små og mellomstore bedrifter. Vår erfaring er at samarbeid på tvers mellom næringslivet og offentlige etater gir de beste løsningene. Vi må bidra til at informasjonen fra offentlige kilder er tilgjengelig for virksomheten selv.

Gjennom de siste månedene har en klar tilbakemelding vært at bærekraftrapporteringen må knyttes tettest mulig opptil finansiell rapportering. Det bør være mulig å trekke bærekraftinformasjon ut av fagsystemene (regnskapssystem, lønns- og personalsystem mv.) og utvikle standarder som gjør dette mulig (SAF-T). Videre må de offentlige relevante kildene tilrettelegges for maskinelt jevnlige uttrekk.

Sist, men ikke minst må bærekraftinformasjon knyttes til produkter og tjenester, igjen maskinelt tilgjengelig gjennom produktkataloger og -ark, og bli en del av faktura- og ordreprosesser. Da kan, som selskapet vi først snakket med, tiden brukes til omstilling og ikke datainnsamling.

I samarbeid med de nordiske registerforvalterne deltar vi i prosjektet Nordic Smart Government & Business (NSG&B). Vi har blant annet jobbet med å få bedre og mer detaljerte data om produkter og tjenester gjennom verdikjeden, gjennom forretningsdokumenter og produktinformasjon. Vi har utforsket mulighetene for automatisk flyt av strukturerte og standardiserte data fra elektroniske kataloger, bestillinger, faktura og kvitteringer. Vi har også vurdert om det er mulig å dele data i sanntid med tredjepartsleverandører for kredittvurdering og handelsinformasjon, med automatisk rapportering til myndighetene. Dette mener vi kan være en av de viktigste forenklingsløsningene for næringslivet for at virksomhetene kan dokumentere hvilke endringer som har størst effekt, og hvilke påvirkninger de har på omverdenen.

Avsluttende betraktninger

Bærekraftinformasjon er ferskvare og avhengig av oppdaterte data og informasjon. Behovet for å effektivisere og forenkle prosessene og dele virksomhetenes egne data er stort. Med verifiserbar informasjon i bunnen vil sertifiseringer og merkeordninger av akkrediterte organer kunne deles av virksomheten selv – uten risiko for forretningshemmeligheter og personopplysninger på avveie – ved hjelp av virksomhetslommebøker. Gjennom EU-programmet DIGITAL er «Wallets» ett av fire storskala pilotprosjekter som Brønnøysundregistrene skal utvikle sammen med 60 offentlige og private aktører. Utviklingen er helt i startfasen, men ambisjonene er: