Kapittel 13: Bærekraft og sårbarhet i moderne pengesystemer

Bærekraft, sikkerhet/sårbarhet og motstandskraft (sustainability, security/vulnerability, resilience) er egenskaper som henger tett sammen. For å få et mest mulig bærekraftig og stabilt pengesystem må vi kartlegge mulige sårbarheter og prøve å minimere disse.

Med overgangen fra industrisamfunnet til en mer digital økonomi følger også en digitalisering av pengesystemet. Selv om fysiske penger i form av kontanter fortsatt finnes i alle land, går andelen av slike penger ned i forhold til samlet pengemengde. Dette digitale skiftet skjer i ulik takt, og i noen land, som for eksempel de nordiske, går utviklingen veldig fort. Her brukes kontanter bare i 2-3 % av transaksjonene, mens de i andre land fortsatt utgjør en stor del av den innenlandske økonomien.

I den globale økonomien påvirkes et lands økonomiske vekst ikke bare av nasjonens egen håndtering, men også av utviklingen i samarbeidende og tilknyttede land. Dette ble tydelig under finanskrisen i 2008-2009 og bankkrisen i USA i mars 2023, da finanssystemenes komplekse strukturer viste seg å være sårbare. Sårbarheten handlet blant annet om manglende gjennomsiktighet i systemene, at mange finansinstitusjoner hadde tatt på seg for mye gjeld i forhold til egen kapitalbase, og at systemenes komplekse design gjorde kontroll vanskelig, med den følge at det ble mulig å ta større risiko enn systemene var designet for.

Som et resultat av disse sårbarhetene vokste ideen om et desentralisert finanssystem uten nasjonal kontroll frem, med et design som skulle forhindre inflasjon gjennom en forhåndsbestemt penge- mengde. Det var dette Satoshi Nakamoto greide å skape med Bitcoin (Nakamoto, S: (2008). Bitcoin – A Peer-to-Peer Electronic Cash System). Nå var det ikke første gang det ble forsøkt laget et pengesystem uavhengig av statlig kontroll, men det skulle vise seg å bli første gang i moderne tid at et alternativt pengesystem fikk en så omfattende utbredelse. Senere har nye kryptovalutaer kommet til, valutaer som i stor grad er utformet over samme lest som Bitcoin, men med enkelte forskjeller.

Etterkrigstidens pengesystem

Dagens pengesystemer bygger på fundamentet som ble lagt i USA i 1944. Sommeren 1944 innkalte de allierte maktene til en konferanse i Bretton Woods i New Hampshire i USA for å diskutere utformingen av etterkrigstidens penger. 740 delegater fra 44 allierte land møtte. I tillegg til å utforme et nytt, globalt pengemessig system ble også de viktige organisasjonene Verdensbanken (World Bank) og det internasjonale pengefondet (International Monetary Fund – IMF) etablert.

For et krigssvekket Europa var USA den nye stormakten og gjennom Bretton Woods-avtalen ble den amerikanske dollaren stadfestet som verdens reservevaluta. Den ble knyttet til gull i et forhold som tilsvarte $35 = 1 unse gull (1 unse (1 troy ounce; 1 oz) = 31,1034768 gram). De øvrige landenes nasjonale valutaer ble så satt i et fast vekslingsforhold til amerikanske dollar. Denne ordningen fungerte frem til august 1971 da president Richard Nixon i en berømt fjernsynstale kunngjorde at tilknytningen til gull ble midlertidig opphevet.

Etter opphevelsen av den monetære delen av Bretton Woods-avtalen i 1971 har penger verken direkte eller indirekte noen tilknytning til underliggende verdier. Dette er en pengetype som kalles fiat, av det latinske ordet fiat, som betyr «la det skje». Altså er det penger ved statlig dekret eller lov.

De moderne pengesystemene bygger på tillit, spesielt tillit til at et land styrer økonomien på en fornuftig måte. Den viktigste institusjonen som har i oppgave å forvalte tilliten, er sentralbanken. Sentralbankens primære oppgave er å sørge for at et land har stabil prisvekst (inflasjon), og at landets valuta holder en mest mulig stabil verdi i forhold til andre lands valutaer. Norges Banks mandat er forankret i sentralbankloven, som slår fast at

formålet for sentralbankverksemda er å oppretthalde ein stabil pengeverdi og fremme stabilitet i det finansielle systemet og eit effektivt og sikkert betalingssystem. Sentralbanken skal bidra til høg og stabil produksjon og sysselsetjing (https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2019-06-21-31).

Hvordan betalingssystemene er konstruert, kan variere mellom ulike land, men i Norge er det i hovedsak private banker som håndterer pengene våre.

Siden vi har mange banker som drifter hver sine banksystemer, trenger vi også en form for koordi- nerende instans eller «avregningssentral». Hvordan dette fungerer når vi som kunder i forskjellige banker skal sende penger til hverandre, er vist i figur 13.1.

Figur 13.1 Forenkla skisse av det norske betalingssystemet (Norges Bank (2022). Det norske finansielle systemet. En oversikt).

Avregningen skjer gjennom Norges Banks avregningssentral, som er en del av det vi kan kalle interbanksystemet.

Alle norske banker har en oppgjørskonto hos Norges Bank, og det er denne som avstemmes mot de betalingene som er foretatt av kundene. Når en kunde i bank A betaler en mottaker i bank B, må bank A og B gjøre opp seg imellom. I dag gjøres dette etterskuddsvis, men det planlegges et sanntidssystem der avstemminger gjøres i samme operasjon som betalinger skjer.

Den aktuelle betalingen kan skje ved bruk av kontanter direkte fra person til person, med betalingskort (debet- eller kredittkort) eller ved bruk av Vipps. I tillegg finnes også girobetalinger som vanligvis er betalinger av fakturaer i nettbank.

BankAxept er det nasjonale systemet for betalinger med debetkort i Norge. Da trekkes kjøpesummen umiddelbart fra betalerens konto. Ofte har et slikt bankkort også innlemmet et internasjonalt debetkort slik at det kan brukes i utlandet. Det er også vanlig å bruke internasjonale kredittkort, særlig i forbindelse med netthandel.

Vipps har overtatt mye av betalingene mellom privatpersoner, og i økende grad også betalinger til kommersielle og ideelle organisasjoner. Fra starten i 2015 som et DNB-prosjekt og til i dag har Vipps hatt en bemerkelsesverdig utvikling. I 2022 ble det foretatt over 1 milliard transaksjoner i Norge, Danmark og Finland. Selv om Vipps til en viss grad har sanntidsbetalinger, bygger det fortsatt på den underliggende betalingsinfrastrukturen og er sårbar for feil på denne.

Risiko over landegrenser

For betalinger over landegrensene er det flere utfordringer, og de fleste er knyttet til det som kalles motpartsrisiko. Motpartsrisiko er en kredittrisiko for tap som følge av at motparten ikke kan gjøre opp for seg. Motpartsrisiko i finanssystemet blir ofte kalt Herstatt-risiko, etter den tyske banken Bankhaus Herstatt, som ble satt under administrasjon i 1974, noe som utløste en dominoeffekt av valutatap for mange motparter.

For å begrense motpartsrisiko er det opprettet et globalt oppgjørssystem for valutahandel kalt Continuous Linked Settlement; forkortet CLS. CLS Bank er lokalisert i New York og er underlagt tilsyn av den amerikanske sentralbanken Federal Reserve.

For å skape en felles europeisk plattform for betalingssystemer innførte EU i 2001 det de kalte et «Single Euro Payments Area» (SEPA), et system som også gjelder for Norge, men bare for betalinger i euro, ikke i norske kroner.

For å kunne håndtere utenlandsbetalinger uten bruk av kredittkort utenfor euro-området ble SWIFT- (The Society for Worldwide Interbank Financial Telecommunications) etablert i Belgia i 1973. SWIFT er en medlemseid organisasjon, som fra en beskjeden start har vokst til å omfatte over 11 000 finansinstitusjoner i mer enn 200 land og territorier. SWIFT er imidlertid et kommunikasjonssystem og ikke et betalingssystem.

Gjennom SWIFT-systemet blir det sendt meldinger om hvilke transaksjoner som ønskes gjennomført, og så går selve transaksjonen gjennom andre etablerte betalingskanaler med korresponderende banker.

SWIFT er det mest sentrale pengesystemet for å utføre betalinger over landegrenser, og uten tilgang til dette blir en i praksis utestengt fra store deler av den globale handelen. Det var dette som ble utnyttet for å redusere Russlands muligheter for å utføre utenlandske finansielle transaksjoner etter invasjonen av Ukraina, da de fleste russiske bankene ble stengt ute fra SWIFT, en aksjonsform som tidligere også er brukt i sanksjoner mot land som Nord-Korea og Iran.

Problemer med dagens pengesystem

Dagens infrastruktur for betalinger er i det vesentlige utformet for 40-50 år siden, i en tid da selve pengene var fysiske og en måtte håndtere store mengder av både mynter og sedler.

Selv om mye er endret, stammer hovedarkitekturen fra den tiden da det som ble kalt elektronisk databehandling, for alvor ble innført i banksektoren. Det er ikke uten videre enkelt å gjøre større endringer i den underliggende infrastrukturen siden den er så kritisk og omfatter så mange tilknyttede systemer. Den synlige effekten av den aldrende infrastrukturen er for eksempel den batch-orienterte oppgjørsmetoden som fortsatt ligger til grunn, og som gjør at reell flytting av penger mellom konti bare skjer visse ganger om dagen og ikke i helgene eller på helligdager.

I dagens digitale samfunn er en slik løsning ikke holdbar, men det er et tungt system å endre. Etter initiativ fra Norges Bank er en løsning for sanntidsbetaling som er tilnærmet fri for kredittrisiko, utviklet og tatt i bruk fra 2020 (Norges Bank (2020). Det norske finansielle systemet 2020 - En oversikt). Men fortsatt dominerer den batch-orienterte oppgjørsmetoden.

Tregheten i oppgjør er både en svakhet og en styrke, litt avhengig av hvilken side en ser det fra. En av de største truslene mot banker er såkalt bankstorming («bank run»). Hvis mange kunder ønsker å ta ut innskuddene sine samtidig, kan banken få et likviditetsproblem fordi nesten alle banker har færre kontanter i oppbevaring enn de har i innskudd. Bankene har rett og slett ikke nok penger til alle. En bank som opplever stort press på uttak av kontanter, får en hvilepause mellom ca. kl. 14.00 og 05.30 på hverdager, og mellom fredag ettermiddag og mandag morgen. Det er derfor ikke uten grunn at de fleste redningsaksjoner for banker skjer i helgene. Senest skjedde det våren 2023, da flere banker i USA måtte reddes.

Sanntidsbetalinger døgnet rundt, hele året, vil imidlertid tvinge seg frem, og den økende bruken av kryptovaluta er en av driverne. Slike pengesystemer kan også komme til å tvinge frem nye krav knyttet til bankenes økonomiske sikkerhet. Når 100 % tilgjengelighet blir kombinert med sosiale medier, der informasjon utveksles lynraskt, har dette ført til økt risiko for bankstorming. Bankene må derfor sannsynligvis oppbevare mye mer av midlene sine i kortsiktige, likvide eiendeler; ofte i form av kontanter.

Utfordrer bankenes forretningsmodell

Banker opererer stort sett med kortsiktige innlån, blant annet innskudd, mens de har langsiktige utlån, og de tjener penger på rentedifferansen. Da kan det fort bli et problem at så å si alle banker har langt mindre kontanter enn (kortsiktige) innskudd, det som kalles «Fractional Reserve Banking». Det betyr at de skylder kundene mer penger enn de har mulighet for å betale tilbake på kort sikt. Det er dermed selve grunnmodellen til bankene, deres forretningsmodell, som blir utfordret i den digitale tidsalderen.

En annen sårbarhet finner vi i den underliggende infrastrukturen for flytting av penger. De fleste bankene har egne kundesystemer, enten alene eller sammen med en gruppe banker. Men alle er avhengige av det underliggende utvekslingssystemet. Dersom det er feil i dette, rammer det alle betalingssystemer bortsett fra fysiske kontanter.

Problemer med utenlandsbetalinger er tidligere nevnt og skyldes først og fremst motpartsrisiko. Systemet med korresponderende banker er designet for å redusere motpartsrisiko, men dette skaper igjen høye kostnader og trege overføringer.

Bruken av det globale pengesystemet SWIFT til politisk krigføring gjennom sanksjoner er ikke uten utfordringer. USA kontrollerer de facto SWIFT, og med utestenging av land fra systemet kan resultatet bli at de på lang sikt skader sitt eget dollarhegemoni. Vi ser allerede eksempler på at land som Russland og Kina begynner å gjøre opp handel i egen valuta. Også oljeproduserende land i Midtøsten og enkelt land i Sør-Amerika er med på denne utviklingen.

Full digitalisering av pengesystemet

Utviklingen går i retning av stadig mer digitaliserte penger og pengesystemer. Dette er prosesser som har pågått i flere tiår, men som for alvor skjøt fart etter introduksjonen av Bitcoin og kryptovaluta i 2009. Bitcoin ble en vekker for mange land, og arbeidet med planer om og utprøving av digitale sentralbankpenger (DSP) skjøt fart.

I dag har sentralbanken bare ansvar for fysiske kontanter samt bankenes reserver hos sentralbanken, mens det meste av pengene «skapes» av private banker når de gir lån til personer og bedrifter.

For at sentralbankene fortsatt skal kunne ha en rolle i pengedanningen, og også å kunne øve mer innflytelse på pengepolitikken gjennom pengene den utsteder, har de fleste land satt i gang arbeid med å utvikle systemer for digitale sentralbankpenger (DSP). Disse vil være en digital representasjon av fysiske kontanter, men med de mulighetene for tilleggsfunksjoner digitaliseringen gir. I motsetning til fysiske kontanter der sentralbankens innflytelse på bruken forsvinner idet de distribueres, kan DSP programmeres og bruken dermed finsiktes om ønskelig.

Norges Bank har arbeidet med å utrede DSP siden 2018 (Norges Bank (2018). Memo 1/2018. Digitale sentralbankpenger), og de ventes å fatte en beslutning om videre satsing i løpet av 2023 eller 2024. I tillegg til mulighetene som ligger i programmerbare penger, vil DSP også kunne reduseres noe av sårbarheten i dagens betalingssystemer.

Men en innføring av DSP medfører også utfordringer. I prinsippet kan vi da ha våre likvide midler som innskudd i sentralbanken i stedet for hos de private bankene, noe som kan skape problemer med likviditet for disse, og ha som konsekvens av rentene på lån fra disse bankene kan øke som følge av mindre tilgang til kapital.

En alvorligere innvending mot DSP er knyttet til faren for økende overvåking. Programmerbare penger gir myndigheter potensielt veldig kraftige verktøy til detaljstyring av innbyggerne.

For enkelte kan det være fristende å ta i bruk DSP også i demokratiske systemer for å «dytte» befolkningen i «riktig» retning, for eksempel. Med slike penger er det fullt mulig for populistiske politikere å sette grenser for hva penger utbetalt gjennom NAV-systemet kan brukes til.

Gitt denne kontrollmuligheten med bruk av pengene er det kanskje ikke uten grunn at Kina er blant de fremste til å utvikle og ta i bruk DSP.

I Norge og i mesteparten av den vestlige verden har vi demokratiske styresett og kanskje ikke så mye å frykte som i autoritære regimer med totalitære makthavere. Men spørsmålet som må stilles, er om det demokratiske systemet vårt kan garanteres også for fremtiden, noe som aktualiserer spørsmålet om vi som samfunn også bør ha tilgang til alternative pengesystemer enn de som er etablert og kontrollert av stater gjennom sentralbankene. Et slikt alternativ kan være kryptovaluta.

Bitcoin, kryptovaluta og desentrale finanstjenester

Bitcoin ble lansert i 2008 og representerte et stort gjennombrudd fordi det løste problemet med dobbelbruk av digitale ressurser (her penger), et problem forskere og utviklere hadde strevet med i flere tiår. At Bitcoin har fått en så stor utbredelse, skyldes både nettverkseffekter og en mer desentralisert arkitektur enn andre kryptovalutaer, noe som gjør den mer robust og vanskeligere å ta kontroll over. Bitcoin fremstår i teorien som et reelt alternativ til dagens pengesystem for verdioverføringer.

Systemet har en solid struktur og innebygd beskyttelse mot manipulering. Alle transaksjoner er endelige og lagres på en felles blokkjede kopiert på tusenvis av datamaskiner. Det er ingen sentral kontroll, og det er enkelt å bruke. Det er heller ingen motpartsrisiko involvert. Bitcoin er derfor i praksis et bærerinstrument på samme måte som fysiske kontanter.

Ethereum ble lansert som et alternativ til Bitcoin i 2015 og tilbyr til forskjell fra Bitcoin også et fullverdig programmeringsspråk for smarte kontrakter og nye tjenester, men er sammenlignet med Bitcoin mer sårbart for mulig manipulering. Dette gjør Ethereum mindre aktuell som alternativ til statlig kontrollerte betalingssystemer.

En annen type kryptovaluta er stabilvalutaer. Dette er pengesystemer som utgjør en viktig del av desentralisert finans (DeFi), og som er knyttet til vanlige valutaer som amerikanske dollar. DeFi er imidlertid et uregulert område med stor risiko, og disse valutaene har ført til flere kollapser og skandaler.

Til tross for disse utfordringene viser både kryptovaluta og DeFi hvordan fremtidens finanssystemer kan se ut. De utfordrer de nåværende systemene, noe som på sikt vil kreve endringer og nye forretningsmodeller også hos de tradisjonelle tjenesteyterne.

Når banken går tom for penger

Finanskrisen i 2008 viste for alvor hvor sammenvevd og skjørt dagens finanssystem er. Kollapsen i Lehman Brothers i USA fikk store ringvirkninger og brakte verdens finanssystemer i kne. Den gangen var det massive utlån med dårlig sikkerhet som ble «pakket inn» og solgt videre, som var hovedgrunnen til den påfølgende krisen. Våren 2023 kom en ny bankkrise i USA, om enn i utgangspunktet med mindre omfang. Fire banker, av dem de relativt store Silicon Valley Bank og First Republic Bank, gikk over ende og ble overtatt av føderale myndigheter.

Denne gangen var det ikke risikable lån som lå bak problemene, men den raske rentehevingen som gjorde ellers sikre statsobligasjoner mindre verdt. De nevnte bankene ble utsatt for bankstorming og hadde ikke likvide midler til å betale tilbake innskudd til kundene.

Med fremveksten av heldigitale penger kombinert med det digitale informasjonssamfunnet fremstår dagens modell for oppbevaring av penger veldig sårbar. Bankstorming kan settes i gang av rykter, velbegrunnede eller ikke, som spres lynraskt, og som resulterer i en storm av kunder som vil ta ut pengene sine. De fleste land har ordninger som garanterer bankinnskudd opp til en viss grense, men for mange bedrifter er denne grensen på langt nær nok. Den kan fungere bra for enkeltpersoner, men ikke for bedrifter.

For å møte de nye utfordringene i den digitale verdenen trengs derfor banker som tilbyr full kontant- dekning av innskudd, og slik sett er immune mot bankstorming. Dette krever igjen en annen forretningsmodell enn dagens «Fractional Reserve Banking». I en slik modell kan for eksempel kundene ikke regne med å få rente på sine innskudd, og de må antakelig også regne med å betale transaksjonsgebyrer. Det vil være prisen for 100 % risikofri oppbevaring av penger. Slike banker prøver å etablere seg, men ironisk nok har de så langt fått avslag på føderal godkjenning i USA (Custodia Bank i Wyoming fikk i januar 2023 avslag fra den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve/The Fed) på søknad om føderal godkjenning. Deres forretningsmodell er oppbevaring av digitale eiendeler (kryptovaluta, andre digitale verdier) med 108 % dekning av innskudd. Custodia har saksøkt sentralbanken etter avslaget).

Utviklingen mot 100 % kontantdekning av innskudd er ikke direkte knyttet til kryptovaluta. I praksis er det imidlertid Bitcoin og annen kryptovaluta som driver frem en slik løsning. Kryptovaluta blir handlet 24/7, og bedrifter involvert i slik handel må ha bankforbindelser som ikke stenger. Den gamle modellen med stengte banker i helgene og på helligdager er overmoden for utskifting. Den raske flyten av penger til alle tider på døgnet vil også tvinge frem nye forretningsmodeller for oppbevaring av penger med krav om 100 % kontantdekning for å unngå bankstorminger, noe som, når det blir innført, vil føre til mer robuste og bærekraftige finanssystemer.

I tillegg til å presse frem en utvikling mot full dekning av innskudd kan kryptovaluta i seg selv også bli et viktig alternativt pengesystem. Det er først og fremst Bitcoin som er det reelle, alternative pengesystemet med egen valuta og eget overføringssystem. Bitcoin som oppbevarings- og betalingssystem vil kunne fungere selv om det skulle oppstå store problemer med det ordinære pengesystemet.

En annen årsak til at verden vil trenge et alternativt system for pengeoverføring, er at det globalt fortsatt er mellom en og to milliarder mennesker som er uten bankforbindelse. De er hva en kaller «unbanked». Mange av disse har ingen sjanse til å delta i den globale økonomien. Med fremveksten av kryptovaluta har de fått et alternativ. I enkelte land i Afrika, særlig det mest folkerike landet Nigeria, kan vi se en utvikling som historisk minner om utviklingen av telefonisystemene. Mange land i Afrika hoppet over utbygging av linjenett for fasttelefon og gikk direkte over på en infrastruktur for mobiltelefon. Noe lignende kan skje med betalingssystemer der kryptovaluta gjør utbygging av tradisjonelle infrastrukturer for bank- og finanstjenester overflødig. Utviklingen av betalingssystemet MPesa i Kenya har vist dette, men der MPesa er et sentralisert og sårbart system knyttet til et telefonselskap, kan Bitcoin tilby en global og åpen infrastruktur som ikke er kontrollert av verken private selskaper eller nasjonale stater.

Mot et mer bærekraftig og robust pengesystem

Bitcoin opererer på sin egen, desentrale infrastruktur som er helt uavhengig av det ordinære pengesystemet og vil fungere selv om transaksjoner i den ordinære infrastrukturen stopper opp. Enn så lenge er kryptovaluta avhengig av broer mellom egne systemer (blokkjeder) og fiat-systemet, men etter hvert som kryptovaluta vokser i utbredelse og flere vil akseptere betalinger i kryptovaluta, vil denne avhengigheten bli redusert.

I tillegg til sikker og stabil drift er krav til bærekraft også en kritisk faktor for fremtidens betalingssystemer, og energibruken i Bitcoin er et viktig tema. Selv om Bitcoins «Proof of Work»- metode krever betydelige mengder energi, er det viktig å forstå at energiforbruk ikke nødvendigvis betyr utslipp av klimagasser. Rundt 60 % av energien som brukes i Bitcoin-nettverket, kommer fra fornybare kilder, og denne andelen øker stadig.

I fremtiden kan Bitcoin spille en positiv rolle i utbyggingen av fornybar energi ved å kjøpe overskuddskraft som ellers ikke ville vært lønnsomt å produsere. Dette inkluderer også såkalt strandet energi, som er elektrisk kraft som ellers ville gått til spille, for eksempel overskudd fra sol- og vindenergi eller omgjøring av metanutslipp til elektrisitet. Ved å kjøpe denne energien kan Bitcoin-graving («mining») subsidiere utbygging av ny fornybar energi. Kenya er det et eksempel på dette, der inntekter fra Bitcoin-graving med egne vannressurser reddet landets eldste nasjonalpark fra konkurs.

Energibruken i Bitcoin kan også bidra til å stabilisere elektrisitetsnettet gjennom «Energy Demand Response»-programmer. Slike programmer oppfordrer aktører til å redusere aktiviteten i perioder med høy etterspørsel etter elektrisitet, eller øke den når produksjonskapasiteten overskrider etterspørselen. Et eksempel på dette finner en i Texas, der Bitcoin-gravere reduserer aktiviteten når strømnettet opplever stor belastning. Du kan lese mer om slike programmer her.

Til tross for Bitcoins nåværende energikrevende natur er det viktige nyanser som bør tas i betraktning når en vurderer bærekraften til systemet. Med en økende andel av energien som kommer fra fornybare kilder og potensialet for teknologiske forbedringer, kan Bitcoin bli mer bærekraftig i fremtiden. Så må en også ta i betraktning spørsmål om samfunnssikkerhet og sårbarhet. Hva bør en være villig til å betale for å ha et godt fungerende system for verdioverføring som er uavhengig av mulige populistiske politiske svingninger og de nasjonale systemenes innebygde sårbarhet?

Så hvordan sikrer vi oss?

Dagens dominerende pengesystemer, som i hovedsak er driftet av private banker, har en innebygd sårbarhet som i verste fall kan føre til kollaps. Sårbarheten blir mer fremtredende jo raskere kundene i disse bankene er i stand til å koordinere sine handlinger, noe den store utbredelsen av sosiale medier har gjort mulig i en helt annen skala enn tidligere.

Et alternativ til denne sårbarheten er å bruke DSP, men dette har også en mulig negativ ekstern effekt fordi slike penger gjør det mulig å kontrollere bruken av dem ned til minste detalj, og i tillegg vil de ha negative konsekvenser for de private bankenes betalingsmodeller. Kinesiske myndigheter har for eksempel i et forsøk gitt innbyggere penger som bare kan brukes på kollektivtrafikk.

Et viktig spørsmål når en skal utvikle fremtidens bærekraftige betalingssystemer, er derfor hvorvidt en skal legge til rette for alternative infrastrukturer som ikke vil være kontrollert av nasjoners sentralbanker eller av overnasjonale myndigheter eller sammenslutninger, slik som for eksempel SWIFT.

Fra et sårbarhetssynspunkt kan en argumentere for slike løsninger. Og så er kostnaden ved å drifte systemet en del av prisen en betaler for å ha et system for pengeoverføringer der land ikke kan stenges ute fra bruk, et system som fungerer selv om bankenes egne systemer og avregningene mellom dem «faller ut». Stabile infrastrukturer for samfunnskritisk virksomhet, slik finanssystemene er, er viktige også i et bærekraftperspektiv.

Kanskje er det i fremtiden ikke bare lurt å ha ni liter vann, havregryn og kjeks i beredskap i tilfelle katastrofe, men også en digital pengemengde i et desentralt system, slik som bitcoin?