Kapittel 12: Men er de bærekraftige?

God helse er viktig for at vi som mennesker skal trives og fungere. Det danner igjen grunnlaget for utvikling av et velfungerende samfunn og økonomisk utvikling. Velstandsutviklingen i den vestlige verden henger tett sammen med revolusjonerende fremskritt innen medisin og folkehelse.

Teknologiutvikling har de siste drøyt 100 årene spilt en sentral rolle for at befolkningens helsetilstand og sykdomsbilde i dag ser vesentlig forskjellig ut, og at vi kan behandle og kurere sykdommer som den gang ga høy sykelighet og dødelighet. Med svært lav barnedødelighet, en høy forventet levealder og en friskere befolkning har Norge de beste forutsetningene for et velstandssamfunn hvor folk kan leve gode liv. Likevel opplever ikke alle god helse, og mange faller utenfor arbeidsliv og er marginalisert i samfunnet på grunn av helseutfordringer.

Samtidig må nye utfordringer med blant annet økende psykiske plager, livsstilssykdommer og kreft håndteres. Befolkningens forventninger til god helsehjelp, økende muligheter for hva som kan gjøres, og et stadig voksende helse- og omsorgsvesen medfører økende kostnader, både økonomisk og miljømessig, som utfordrer bærekraften i god helse i befolkningen.

Menneskenes og jordas helse henger sammen

Sykdom og uhelse er et resultat av vår genetikk og omgivelsene vi lever i. Endringer i klima, natur og miljø samt sosiale og økonomiske forhold er derfor viktige i et helseperspektiv. Verdens helseorganisasjon (WHO) har slått fast at klimaendringene er den største helsetrusselen vi står overfor (WHO 2021: Climate change and health). Mer ustabilt klima gir ekstremvær som tar liv direkte og truer tilgangen på rent vann, mat og husly, som gjør menneskene mer utsatt for infeksjonssykdom og sult. Et varmere klima vil også endre på utbredelsesområdene til en rekke tropiske sykdommer som malaria, parasitter og soppsykdommer, som Europa tidligere ikke har måttet forholde seg til. Flere hetebølger fører til flere heteslag og dødsfall (over 15 000 bare i Europa i 2022). Tørke vil true matproduksjon og tilgang på vann. I årene fremover forventes en økning i antall klimaflykninger fra fattige land med påfølgende helsemessige, sosiale og økonomiske utfordringer knyttet til flukten.

Også vårt forbruk og forurensing av naturen har innvirkning på helsen. Sykdom relatert til luftforurensing forårsaker årlig 7 millioner dødsfall på verdensbasis i tillegg til vedvarende plager, behov for medisiner og redusert livskvalitet for mange flere (Lancet 2020; 396: 1223–49). Den dårlige luftkvaliteten i verdens byer henger sammen med transport og produksjon og forventes å øke i takt med økt urbanisering og økt forbruk. Urbanisering reduserer også tilgang til grøntområder og fri natur som har en positiv innvirkning både på fysisk og psykisk helse.

Effektivisering av matproduksjon globalt har også helsekonsekvenser. Industrialisert kjøttproduksjon er et arnested for infeksjoner som kan spres til mennesker (f.eks. salmonella og svineinfluensa), og kjøttindustriens overforbruk av antibiotika medvirker til bakteriers resistens mot antibiotika - vårt viktigste redskap i kampen mot infeksjonssykdommer. Forurensing av jord og vann med miljøgifter fra produksjon og gruvedrift utfordrer tilgangen på rent vann og trygg mat mange steder. Enkelte stoffer er direkte giftige, mens andre kan gi kroniske sykdommer og kreft eller påvirke fertiliteten.

Økonomi og sosiale forhold henger tett sammen og er viktige for helsen. Globalt har fattige dårligere tilgang både på helsetjenester og medisiner, rent vann og mat. De er oftere eksponert for helse- skadelige miljøer der de arbeider og bor, og har ofte mindre kunnskap om hva som er helseskadelig og helsefremmende. Også i Norge er fattigdom og dårlige sosiale forhold viktige årsaker til dårlig helse. Samtidig er sykdom en årsak til fattigdom som slik forsterker sosiale ulikheter i helse.

Figur 12.1 Det har vært en voldsom økning i ressursbruk på helsetjenester og antall helsepersonell de siste 50 årene, noe som ikke er bærekraftig hvis økningen fortsetter (illustrasjon: FGC/Shutterstock).

Bærekraftige helsetjenester?

En av de største utfordringene vi står overfor, er hvordan vi skal sikre bærekraftige helsetjenester. Helsetjenesten blir stadig mer omfattende med håndtering av flere sykdommer og høyere spesialisering. Likevel øker forekomsten av psykiske lidelser, muskel- og skjelettlidelser, kreft og fedme i den norske befolkningen, noe som medfører stadig økt etterspørsel etter helsetjenester. Samfunnets ressursbruk på helse har økt betraktelig over mange år. Norge bruker i dag ca 10% av brutto nasjonalprodukt (BNP) på helse, mot 7,8% for 25 år siden. Vi har i dag over dobbelt så mange leger per innbygger som i 1980, og andelen sysselsatte i helse- og sosialtjenestene er tredoblet siden 1970. Det gir oss en førsteplass i Europa.

Samtidig viser fremskrivinger at behovet for helsepersonell bare vil øke. De neste 30 årene vil antallet eldre øke betydelig, spesielt de over 80 år, som forventes å utgjøre 10% av befolkningen i 2050 mot 5% i dag (NOU 2023:4 Tid for handling). Eldre er mest syke, bruker mest medisiner, legetjenester og desidert mest pleie- og omsorgstjenester, og de aller eldste har ofte sammensatte sykdomsbilder og demens. Det betyr at etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester vil øke betydelig i årene fremover.

Siden antall voksne i arbeidsfør alder vil holde seg rimelig konstant, vil det bli flere eldre per yrkesaktiv, hvilket innebærer at en stadig større andel av yrkesaktive må jobbe innen helse- og omsorgssektoren hvis vi skal opprettholde dagens tilbud. Det vil være utfordrende å rekruttere og moralsk betenkelig å importere all denne arbeidskraften. En økning av andelen av arbeidsstokken til helsetjenestene vil også gå ut over verdiskapingen i andre næringer. En slik økning i antall helsepersonell er med andre ord ikke bærekraftig for Norge.

Samtidig er overforbruk av helsetjenester en stor utfordring. I den offentlige helsetjenesten og spesielt hos private kommersielle helseaktører er det økonomiske insentiver (f.eks. stykkprisfinansiering) for bruk av flest mulig tjenester. Pasienter har i liten grad nødvendig kunnskap for å avgjøre hvilke undersøkelser og behandlinger som er nødvendige, og er derfor prisgitt legenes råd. Samtidig opplever leger økende forventninger hos pasientene om å gjøre noe aktivt for å imøtekomme plager og bekymringer, som å henvise til spesialist eller undersøkelser, ta prøver eller igangsette behandling. Slike mekanismer leder til overdiagnostisering og overbehandling.

Hos både leger og pasienter er det gjennomgående for stor tro på verdien av mange høyteknologiske undersøkelser. Det gir eksempelvis et betydelig overforbruk av radiologiske undersøkelser. Få medisinske undersøkelser og behandlinger er helt uten risiko, og alle har en kostnad. Alle unødvendige undersøkelser og behandlinger setter dermed pasienter i fare og er negative for helsevesenets bærekraft. OECD har estimert at 20% av helsetjenestene våre er sløsing, og at 10% av pasientene blir utsatt for unødig fare i møte med helsevesenet (OECD 2017: Tackling wasteful spending in health).

Et annet bærekraftaspekt ved helsetjenestene er likhet i tilgang. Norge har relativ god tilgang til helsetjenester for alle på grunn av vårt offentlige finansierte helsevesen, men globalt er det store ulikheter. Utviklingen går i feil retning, hovedsakelig på grunn av den stadig mer pressede offentlige helsetjenesten. Ventetid for undersøkelser og behandling i det offentlige gir grobunn for private kommersielle helsetilbydere, som i stor grad er forbeholdt pasienter med penger eller private helseforsikringer og dermed gir sosiale ulikheter i tilgangen. Private helseaktører kan ofte tilby helsepersonell bedre lønn og arbeidsvilkår enn det offentlige, som igjen kan gi en kompetanseflukt som kan svekke kvaliteten i den offentlige helsetjenesten.

Helsetjenesten har i tillegg et betydelig forbruk av utstyr, energi, vann og areal, som gir et vesentlig klima- og miljøavtrykk. På verdensbasis bidrar helsetjenester med 4,4% av klimagassutslippene. Vestlige land som Norge ligger over dette, med USA på topp med 7,6% (Health Care’s Climate Footprint). Energibruk utgjør den største komponenten, men utslipp av lystgass i forbindelse med anestesi og andre drivhusgasser fra inhalatorer bidrar. I tillegg utgjør kjemikaliebruk og utslipp fra farmasøytisk industri en økologisk trussel. Produksjon av medisinske forbruksvarer, medisinsk-teknisk- og IKT-utstyr til helsetjenesten har også et klima- og miljøavtrykk gjennom utvinning av sjeldne metaller og bruk av plast.

Strategier for en mer bærekraftig helsetjeneste.

Det er åpenbart at helsetjenestene har økende utfordringer når det gjelder økonomisk, sosial og miljømessig bærekraft. Med økende reelle behov, høyere krav og forventninger til hva helsetjenesten skal løse, og stadig større muligheter stilles det krav til hvordan vi bruker ressursene og tilnærmer oss helse. En tilnærming for å oppnå en mer bærekraftig helsetjeneste er å jobbe etter følgende fem prinsipper:

1) Helsefremming og forebygging av sykdom. I dag brukes mesteparten av helseressursene på behandling av sykdommer. Effektiv forebygging er mer kostnadseffektivt enn reparasjon og vil bidra til redusert behov for helsetjenester, redusert klimaavtrykk og mer likhet. Helsefremming kan skje på samfunnsnivå gjennom politiske lovendringer (røykelov er et eksempel) eller insentiver for adferdsendring (rusmiddel-lovgivning etc.), ved tilrettelegging for mer fysisk aktivitet og bedre kosthold. Vaksinering kan forebygge, og screeningprogrammer kan fange opp sykdom i en tidlig fase. Utfordringen er å finne effektive tiltak som fører til positive endringer i helse uten å oppleves som inngripende eller som medfører for store kostnader.

2) Gjøre folk bedre i stand til å ivareta egen helse. Kunnskapsrike pasienter som ser nytten i å ivareta egen helse og gjøre nødvendige adferdsendringer, er viktig for å forhindre utvikling av sykdom, redusere konsekvensen av sykdom og behovet for hjelp av helsetjenesten. Helsevesenet og pasientene må sikres de nødvendige verktøyene for å gjøre dette.

3) Redusere feilbehandling og overforbruk av helsetjenester. En av ti pasienter blir utsatt for unødig fare i helsetjenesten. I dette tilfellet henger høy kvalitet sammen med lavere ressursbruk. Pasienter må unngå tester og undersøkelser som ikke bidrar positivt til å avklare helsetilstanden. Behandling uten dokumentert effekt eller minimal effekt må unngås, og de minst kostbare og minst ressurskrevende alternativene må velges når effekten er jevnbyrdig. Dette krever en holdningsendring hos både pasienter og helsepersonell samt at vi utvikler enda bedre verktøy for å ta gode beslutninger i behandlingsforløp, blant annet gjennom bedre persontilpasning. Det krever også at økonomiske insentiver for å gjøre flest mulige tester og inngrep (f.eks. stykkprisfinansiering) i størst mulig grad fjernes både i offentlig og privat helsetjeneste.

4) En mer strømlinjeformet og sammenhengende helsetjeneste. En verdibasert helsetjeneste handler om å øke helsetjenestens verdi for pasientene gjennom å forbedre hvordan tjenestene ytes, og hindre sløsing gjennom å redusere omfanget av undersøkelser, prøvetakning og behandling som har liten klinisk verdi. Ressursbruken må flyttes for å kunne løse tjenestebehovene på lavest mulig nivå. Alle delene av helsetjenesten må sees i sammenheng, og «flyten» av pasienter gjennom helsetjenesten må optimaliseres og i størst mulig grad standardiseres gjennom kunnskapsbaserte retningslinjer. Et eksempel er pakkeforløp innen kreftdiagnostikk og behandling.

5) Redusere klima- og miljøavtrykket av helsetjenestene. Helsetjenestene må velge lav-karbon alternativer og produkter med lavt miljøavtrykk der det er mulig. Forbruket av engangsmateriell og plast må reduseres. Utslipp av miljøgifter i avløpsvann og klimagasser fra blant annet narkose må bort. Bygningstiltak for å redusere energibruk må på plass, og transportbehov må ned. I valg av behandling må den klinisk effektive behandlingen med den beste klima- og miljøprofilen velges.

Ny teknologi og digitalisering vil være viktig for å realisere en slik tilnærming. Den store fordelen er at løsningene som bidrar til økonomisk bærekraft, i all hovedsak også vil bidra til miljømessig og sosial bærekraft.

Figur 12.2 Digitaliseringen av helsetjenestene har så vidt begynt, men har et stort potensial for å redusere belastningen på og behovet for helsepersonell (illustrasjon: elenabsl/Shutterstock).

Hvordan kan ny teknologi bidra til en mer bærekraftig helsetjeneste?

Digital hjemmeoppfølging og velferdsteknologi

Digitaliseringen har de siste årene gitt oss videokonsultasjoner, digital timebestilling, resepthåndtering og prøvesvar, med redusert behov for fysisk oppmøte på legekontoret. Fremover vil digital hjemmeoppfølging øke, spesielt til nytte for kronisk syke (eHelse: Velferdsteknologi og digital hjemmeoppfølging). Gjennom videokonsultasjon med spesialister, sensorbaserte målinger samt digitale verktøy som øker pasientenes kompetanse og evne til å håndtere egen sykdom, kan flere unngå besøk hos legen, og sykdomsforverring kan oppdages tidligere. Dette kan spare ressurser i tillegg til at mange pasienter vil oppleve økt trygghet og mestring av egen sykdom.

Fremover vil vi sannsynligvis også se bruk av VR- og robotteknologi, som gjør at legespesialister kan undersøke og operere pasienter andre steder. Dette vil ytterligere redusere behov for fysisk oppmøte, kan forbedre tilgangen til spesialiserte helsetjenester og bidra til større likhet.

Velferdsteknologi som enkle kommunikasjonsløsninger, digitale trygghetsalarmer og medisin- dispensere hjelper pasienter i hverdagen og bidrar til økt trygghet og fysisk og sosial aktivitet. De øker evnen til å håndtere egen sykdom og funksjonsnedsettelse slik at behovet for helsepersonell er mindre. Med en aldrende befolkning er det et stort behov for å gjøre eldre og funksjonssvake i stand til å bo lenger hjemme og leve gode liv med minimalt behov for omsorgstjenester. Potensielt kan robotteknologi og nye digitale verktøy løse mye av dette behovet, men utfordringen er å utvikle løsninger med enkle brukergrensesnitt tilpasset brukergruppen. Et dilemma er også at velferds- teknologi som erstatter menneskelig kontakt, vil kunne forsterke ensomhet, depresjon som kan bidra til redusert funksjonsevne og økende mental svikt.

Kunstig intelligens og chatboter

Kunstig intelligens vil sannsynligvis spille en viktig rolle i fremtidens helsetjenester (Teknologirådet 2021: Kunstig intelligens i klinikken). Maskin- læringsalgoritmer er som skapt for å finne mønstre og sammenhenger i de enorme mengdene helsedata som finnes i journaler, diagnostiske bildeundersøkelser, blodprøver og sensorer. Der den menneskelige hjernen og tradisjonelle statistiske verktøy kommer til kort, kan kunstig intelligens hjelpe oss med ny innsikt, bedre beslutninger, bedre behandling og avlaste helsepersonellet. Kunstig intelligens vil ligge i bunn i de fleste teknologiene som omtales under.

Chatboter brukes mye innen kundeservice, og under koronapandemien besvarte Helsedirektoratets chatbot over en halv million forespørsler. Likevel har verdien og bruken av slike tjenester vært begrenset innen helseområdet. Språkteknologi basert på kunstig intelligens utvikler seg imidlertid raskt og har nådd et nytt nivå med ChatGPT som i enkelte tilfeller er like treffsikker på diagnoser som leger. Teknologien bak kan brukes til å utvikle chatboter som, basert på samtaler med pasienter og eventuelt data fra en smartklokke eller sensorer, kan gi godt kvalifiserte råd om videre undersøkelser og behandling eller om å avvente ved ufarlige tilstander. Dette kan avlaste og bidra til mindre ulikheter i tilgangen i helsetjenesten, men krever godt regulerte, spesialutviklede chatboter som er trent på et godt og mangfoldig datagrunnlag hvor svarene er kvalitetssikret. Slik språkteknologi kan også utvikles til personlige assistenter for helsepersonell, som gjennom automatisk journalføring av pasientsamtaler kan redusere tidsbruk på dokumentasjonskrav og administrasjon.

Sensorbasert overvåking av helsetilstand

Sensorteknologi har et stort potensial i overvåking av helsetilstanden. Smartklokker som måler aktivitet, puls, pust og søvn, gjør at mange allerede i dag samler inn masse helsedata som kan gjøre oss bedre i stand til å vurdere og håndtere egen helse. For eksempel kan vi bli oppfordret til aktivitet hvis vi blir sittende stille for lenge, eller få råd om å oppsøke lege ved ujevn hjerterytme, som kan indikere hjertesykdom.

Slik teknologi kan imidlertid også skape mer unødig belastning på helsetjenestene. Forbrukerprodukter som smartklokker er lagd for å være gode på å fange opp når folk er syke. Dette går som regel ut over hvor gode de er på å utelukke sykdom når folk er friske, hvilket fører til at friske folk kan bli bedt av klokken om å sjekke seg hos legen selv om de ikke er syke. Etter hvert som teknologien modnes, vil sannsynligvis nøyaktigheten og nytten av slike produkter øke. Det er likevel ikke til å komme unna at hos enkelte vil slik bruk kunne bidra til helseangst med dertil behov for sjekk og unødig belastning av helsetjenesten.

Digital tvillingteknologi

En digital tvilling er en digital representasjon av noe virkelig, for eksempel et menneske gjennom kontinuerlige målinger av forhold i kroppen, eller et sykehus hvor aktiviteten til helsepersonell, utstyr, senger, rom og pasienter overvåkes. Stadig billigere og bedre sensorer som speiler vår fysiologi og biologi sammen med kunstig intelligens, kan gjøre digital tvillingteknologi i stand til å avdekke feilmedisinering, sykdomsforverring eller nyoppstått sykdom før alvorlige symptomer eller funksjonsnedsettelse inntrer.

Teknologien kan potensielt revolusjonere hvordan pasienter overvåkes og følges opp hjemme og i sykehus, ved at helsepersonell automatisk varsles og kan gripe inn på et tidlig tidspunkt med tiltak.

Slike scenarioer stiller oss imidlertid overfor en rekke etiske utfordringer: Hvem skal ha tilgang til dine data, hvordan lagres de, og hva brukes de til? Og hvem skal ha ansvar for oppfølging av avvikende målinger – er det deg selv eller helsepersonell, og i så fall hva vil det si for ressursbruken i helsetjenesten?

I sykehus vil digital tvillingteknologi kunne brukes til å overvåke og optimalisere pasientflyt og ressursutnyttelse gjennom å identifisere kapasitetsbegrensninger og simulere effekter av endringer i arbeidsmetodikk og bemanning. Det kan bidra til bedre utnyttelse av ressurser og infrastruktur i helsetjenesten, redusere overforbruk og feilbehandling samt bedre kvalitet og pasientsikkerhet. I skjæringspunktet mellom primærhelsetjenesten og sykehus vil teknologien også kunne bidra til å optimalisere liggetid, utskrivningstidspunkt og oppfølging i kommunehelsetjenesten for å redusere ressurskrevende re-innleggelser.

Digitale beslutningsstøtteverktøy

Bedre kunnskap om sykdomsårsaker og behandlingsmuligheter har gjort helsetjenesten høyspesialisert. Der hvor en tidligere hadde ett behandlingsregime for en sykdom, er det ikke uvanlig med flere ulike behandlingsløp avhengig av pasientens genetiske bakgrunn og sykdommens stadium. Informasjonsmengden fra blodprøver, medisinske bilder og andre undersøkelser er enorm, og sammenhengene er komplekse. Kunstig intelligens vil fremover hjelpe legene med å tolke prøvesvar og bilder og sette dem i sammenheng med pasientens tilstand for å ta de beste beslutningene om håndtering.

Beslutningsstøtteverktøyene vil etter hvert kunne lære av utfallet av beslutningene og forbedre seg selv. Selvlærende komplekse systemer kan imidlertid gi uforutsigbarhet gjennom at de stadig forandres, og de utfordrer tradisjonelle kvalitetssikringsmetoder og godkjenningsmekanismer. Potensielt kan slike verktøy redusere legers tidsbruk på tolkning av bilder og prøvesvar, redusere bruken av unødvendige undersøkelser, gi mer presise diagnoser, lede til raskere behandlingsforløp, redusere ulikheter i behandlingstilbudet og bidra til mindre feilbehandling og komplikasjoner.

Tilliten til verktøyene må imidlertid være høy hos leger og pasienter, noe som best oppnås gjennom at verktøyene er transparente i hvordan de kommer frem til sine anbefalinger. Hvis slike beslutningsverktøy for sikkerhets skyld justeres slik at de for ofte anbefaler videre utredning og tiltak for å unngå at de overser en tilstand som trenger oppfølging, kan det imidlertid lede til overdiagnostikk og overbehandling. Bruk av slike verktøy reiser også viktige etiske spørsmål om hvem som er ansvarlig for beslutninger og eventuelle konsekvenser av disse.

Persontilpasset forebygging og behandling

Jo mer vi forstår av de komplekse årsaksforholdene til en sykdom, jo mer tilpasset og målrettet kan vi gjøre forebygging og behandling. Det har de siste årene blitt lettere og billigere å gjøre analyser av gener, proteiner og metabolitter som kan være med på å karakterisere sykdom. Slike analyser av kreftsvulster kan avsløre hvilken del av cellenes maskineri som er ødelagt, og hvilken kombinasjon av medisiner som vil ha best virkning. Det kan spare pasienter for behandling som ikke virker, og redusere bivirkninger. I forebyggende sammenheng vil bruk av kunstig intelligens og store mengder helsedata, genetisk og annen informasjon (f.eks. bosted, yrke, kosthold etc.) gjøre oss i stand til mer presist si noe om risiko for sykdom. Med mer målrettet screening (masseundersøkelse av befolkning for å oppdage sykdom) kan vi oppdage skjult sykdom i et tidlig stadium til en lavere kostnad og med høyere treffsikkerhet, som igjen betyr færre som vil utredes og behandles unødig.

Bioteknologi, vaksiner og genterapi

Bioteknologiske fremskritt med ny mRNA-teknologi har revolusjonert vaksineutvikling og muliggjorde en rekordrask utvikling av koronavaksiner. Det gir håp om vaksiner mot flere infeksjonssykdommer som tar mange liv i lav- og mellom-inntektsland (BMJ 2021: mRNA vaccines: hope beneath the hype). Vi vil fremover få flere vaksiner mot kreft, som enten trener kroppens egne immunceller til å angripe kreftsvulster, eller som forhindrer infeksjoner tidlig i livet som er forbundet med kreftutvikling. Et eksempel er vaksine mot Humant Papilloma Virus (HPV), som beskytter mot livmorhalskreft. En jobber også med å utvikle vaksiner mot andre sykdommer, som hjertesvikt, ved å stimulere kroppens egen produksjon av gunstige stoffer.

Ny genteknologi vil sannsynligvis også ha stor innvirkning på fremtidig behandling og forebygging. For eksempel gjør CRISPR-teknikken (Clustered Regularly Interspaced Short Palindromic Repeats) det mulig å fjerne og erstatte gener som er forbundet med økt sykdomsrisiko. Bioteknologi gir store muligheter for å forebygge og kurere sykdom, men dette er samtidig utrolig ressurskrevende og utfordrende for helsetjenestens bærekraft.

En bærekraftig helse

På en måte har helsetjenesten blitt et offer for sin egen suksess. Stadig bedre diagnostikk, behandling og tjenester har gjort at vi lever lenger, men har også ført til økt etterspørsel og et økende forbruk av helsetjenester med en ressursbruk som verken er bærekraftig økonomisk, miljømessig eller sosialt. Med en umettelig etterspørsel og et stadig jag om forbedring speiler helsetjenesten vårt forbruks- samfunn. Men gir det oss bedre helse og bedre liv? Er den norske befolkningens helse dobbelt så bra i dag med dobbelt så mye ressursbruk på helse som for 40 år siden?

Det er nærliggende å si nei. Og når jeg innledningsvis stiller spørsmålet om digitalisering og teknologi, som har vært en av driverne bak utviklingen, kan bidra til mer bærekraft, er svaret: Kanskje - det vil avhenge av hvordan vi utvikler og tar i bruk teknologien. Det er uante muligheter til å forbedre diagnostikk og behandling, men det koster og driver etterspørselen opp.

Nøkkelen til å lykkes vil være å prioritere teknologi med lav ressursbruk og lavt miljøavtrykk som bidrar til å redusere behovet for og forbruk av helsetjenester, samtidig som kvaliteten opprettholdes og verdien for pasientene økes. Vi må også innse at dette vil kreve at vi tenker nytt rundt samfunnets syn på hva helsetjenesten skal være, og hva som er god helse. Er god helse «en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom», slik WHO definerer den, eller handler god helse om opplevd høy livskvalitet og mestring av egen hverdag?

Skal vi oppnå en bærekraftig god helse, må vi ikke forbruke i et evig jag etter det fullkomne, men reflektere over «hva er god helse for meg?» og «hva trenger jeg egentlig for å oppnå det?».