Kapittel 10: Teknologi alene løser ikke problemet

Tilpasset og oversatt til norsk av Timothy C. Lommasson og Tone Lea.

Alle levende organismer, inkludert mennesker, overlever og blomstrer ved å bruke jordens ressurser. Menneskeheten har hatt tilgang til bilder av jorden fra verdensrommet siden slutten av 1960-tallet, bilder som tydelig viser at jordens ressurser er begrensede. Brundtland-kommisjonens rapport, «Our Common Future», fra 1987 nevner disse bildene i forordet og viser til hvordan de endret den daværende forståelsen av vårt forhold til verden rundt oss. Siden Brundtland-rapporten er denne forståelsen videreutviklet. Rapporten var likevel en viktig milepæl for å definere bærekraftig utvikling, det vil si en samfunnsutvikling som kan forventes å fortsette inn i fremtiden.

Rapporten introduserte ideen om generasjonsrettferdighet, dvs. at vi i dag ikke må bruke jordens ressurser på en måte som setter utviklingen til fremtidige generasjoner i fare. Før Brundtland- rapporten ble bærekraft av en aktivitet kun vurdert i økonomiske termer: en positiv bunnlinje betraktes som bærekraftig og en negativ uholdbar. Brundtland-rapporten hevdet at bærekraftig utvikling består av tre komponenter: en økonomisk, en miljømessig og en sosial komponent. Forfatterne var imidlertid ikke i stand til å definere de miljømessige og sosiale komponentene. I dag er vi i en bedre posisjon til å definere disse to ekstra dimensjonene, hovedsakelig takket være utviklingen innen jordsystemvitenskap.

Miljømessig innebærer bærekraftig utvikling at den totale menneskelige etterspørselen etter jordens ressurser ikke må overstige tilbudet. Hvis alle mennesker brukte like mye ressurser som oss i Norden, ville det vært behov for mer enn fire jordkloder. Til tross for at mange rangeringer viser at de nordiske landene er blant de mest bærekraftige i verden, er det fortsatt en lang vei å gå før utviklingen i vår del av verden kan forventes å gå i en bærekraftig retning.

Den sosiale komponenten av bærekraft refererer til hvordan vi deler jordens begrensede ressurser. Disse ressursene representerer samfunnets sanne valuta. Ingen kan spise penger eller holde seg varm med dem. Penger er rett og slett en stedfortreder for jordens ressurser. Når mindre enn 1 % av jordens befolkning eier mer enn de fattigste 50 % til sammen, kan fordelingen neppe betraktes som rettferdig – eller bærekraftig.

Brundtland-kommisjonens identifisering av tre komponenter av bærekraft førte til en modell med tre søyler. Eksistensen av tre ulike typer bærekraft preget den følgende samfunnsdiskusjonen og forståelsen av bærekraftig utvikling. Dette var uheldig, fordi søyler er designet for å ikke berøre hverandre. Faktisk kan utvikling ikke sies å være bærekraftig med mindre alle tre komponentene er oppfylt. Det er for eksempel et sterkt bånd mellom menneskers velferd og miljømessige systemer. Hvis den ene mislykkes, vil den andre også mislykkes. Hvis den ene trives, vil den andre også gjøre det. Samfunnets økonomiske og finansielle systemer bør være verktøy for å muliggjøre en bærekraftig balanse mellom de to systemene.

SDG, et kompass for bærekraftig utvikling

SDG - Sustainable Development Goals - FNs mål for bærekraftig utvikling.

Selv om det fantes bevis for at jordens ressurser er begrensede fra Apollo-bildene på slutten av 1960- tallet, var det først i 2015 at en internasjonal politisk avtale, Agenda 2030, ble forhandlet frem som anerkjente ressursbegrensningen. Denne FN-avtalen og dens tilhørende bærekraftsmål, SDG-er, representerer en visjon for hvordan vi ønsker å dele jordens begrensede ressurser – ikke bare blant mennesker, men også med alle andre levende organismer. Vi visste lenge før 2015 at samfunnet hadde utfordringer på alle de 17 områdene som er identifisert av målene. Det var faktisk også frem- forhandlede FN-avtaler angående de fleste av dem.

Det nye med SDG-ene er at de setter utfordringene inn i et rammeverk. Derfor er det ikke de individuelle målene eller boksene som er viktige, men snarere interaksjonene mellom dem. Med andre ord, tvinger bærekraftsmålene oss til å tenke på menneskelige aktiviteter i en systemisk kontekst, for å erkjenne at menneskeheten ikke er hevet over naturen, men er en integrert del av et større system. Menneskelige samfunn er en integrert del av et økosystem som omfatter alle jordens organismer, det såkalte jordsystemet.

Rett etter vedtaket av bærekraftsmålene etablerte FN en gruppe på 15 uavhengige forskere som hadde ansvaret for å vurdere den globale statusen for bærekraftig utvikling og hva som skulle til for å oppnå målene. Forfatterne av denne artikkelen var begge medlemmer av denne gruppen. Rapporten «Global Sustainable Development Report, GSDR» ble utgitt i 2019. I prosessen med utarbeidelsen av rapporten ønsket gruppen å undersøke samspillet mellom bærekraftsmålene ytterligere, men først måtte vi vurdere status til hvert av de individuelle målene.

Covid har bremset fremgangen på en rekke mål, inkludert fattigdom (SDG1) og utdanning (SDG4), men det generelle bildet vi fant i 2019, er fortsatt gyldig i dag: Målene der det gjøres mest fremgang, er knyttet til dem som ønsker å forbedre menneskelig velvære (SDG 1–6). Målene som representerer jordens ressurser (SDG 13-15, som representerer klima og biologisk mangfold) og likhet (SDG 10), som er et mål på hvor rettferdig jordens ressurser deles, har alle en negativ utvikling. Dette betyr at menneskeheten beveger seg bort fra disse målene for hver dag som går.

Kostnader for den globale allmenningen.

Fordi det er interaksjoner mellom biosfæren, dvs. alle levende organismer og geosfæren, jordens ikke- levende komponenter og energibalanse, som bestemmer den generelle tilstanden, kan vi bruke biologisk mangfold og klima som stedfortredere for jordens ressurser. Å akseptere forutsetningen om at jordens ressurser er vår sanne valuta, betyr at vi tømmer naturkapitalen som betaler for menneskehetens velstand.

Alle vet at du kan fortsette å feste selv når saldoen på bankkontoen din synker, men bare så lenge det fortsatt er penger i banken. «Bærekraftig» betyr at noe kan forventes å fortsette på ubestemt tid. Hvis imidlertid naturkapitalen som betaler for økningen i menneskelig velstand, synker (som det fremgår av de negative trendene i både klimamangfold og biologisk mangfold SDG), er bærekraftig utvikling uoppnåelig. Dette er situasjonen menneskeheten har brakt seg inn i. Fordi saldoen på vår naturkapitalkonto synker, kan utvikling av samfunnet basert på de premissene vi historisk har kjent, ikke fortsette i det uendelige. Fremtidig samfunnsutvikling og økning i menneskelig velstand må derfor oppnås med sterkt reduserte kostnader for globale miljøressurser.

Teknologi og bærekraftig utvikling

En nøkkel for å oppnå bærekraftig utvikling («grønn omstilling», «transformasjon til bærekraft» osv.) er nedgang i etterspørselen etter globale miljøressurser. Dette bør inkludere bruk av miljøet som avfallsbeholder for klimagassavfall og ubegrenset tilegnelse av land til menneskelige formål.

Den teknologiske utviklingen har gjerne ført til en mer effektiv ressursbruk. Imidlertid har dens utbredte anvendelse ofte ført til en økning i bruken av ressursen, til tross for effektivitetsgevinstene ved bruk («tilbakeslagseffekten»). Det er derfor lite historisk bevis for den utbredte antakelsen eller den populære oppfattelsen av at teknologi på egen hånd vil levere ved samfunnsmessig overgang til en bærekraftig utviklingsbane.

Fordi den kan gi mer effektiv bruk av jordens ressurser, er teknologisk utvikling selvfølgelig nødvendig. I tillegg kan teknologi, spesielt digitalisering, gi verktøy som kan fremme sosiale og kognitive evner som er viktige for fremgang mot bærekraft. På grunn av faren for tilbakeslagseffekten må imidlertid teknologi brukes fornuftig og sammen med andre samfunnsmessige «verktøy». Dette krever omtanke og vurdering av de brede systemiske fordelene og ulempene ved den teknologiske innovasjonen som er tilgjengelig.

Figur 10.1 GSDR2019-rammeverket om hvordan en implementerer bærekraftig utviklingsmålene gjennom systemtransformasjon på seks områder og ved integrert handling med fire «spaker» (illustrasjon: @Syke).

GSDR identifiserte tre «spaker» som kan brukes i forbindelse med teknologi for å redusere ressursbruken knyttet til samfunnsutvikling: atferd (både individuell og kollektiv), økonomi og finanssystem, og styring. Styring refererer ikke bare til lovgivning, men også til våre kulturelle forventninger til hverandre. Nye teknologier bidrar kun til bærekraftig utvikling når vi bruker dem bærekraftig. Et samfunns styring og økonomi/finansstrukturer kan brukes til å justere måten vi bruker teknologi på, og hvordan vi deler jordens ressurser, dvs. rikdom. Dermed er alle fire «spakene» nødvendige for å oppnå bærekraftig utvikling.

I tillegg til identifisering av disse fire «spakene» identifiserte GSDR seks forskjellige «inngangs- punkter», dvs. aspekter eller aktiviteter ved samfunnet, der planlagt eller samordnet endring vil være nødvendig for å oppnå bærekraftig utvikling: Menneskelig velvære og evner, økonomien og finanssystem, det globale matsystemet, det globale energisystemet, byer og peri-urbane områder og vårt forhold til jordens naturressurser.

Legg merke til at det globale miljøfellesskapet i figur 10.1, dvs. valutaen som menneskelig velstand oppnås gjennom, danner grunnlaget for strukturen. Taket, menneskelig velstand, støttes av hvordan globale ressurser er distribuert/delt (økonomi og finanssystemer), tilgang på mat (globalt matsystem) og tilgang til energi og infrastruktur/forbruk (her avbildet som urbane og peri-urbane systemer da dette representerer levekårene for et økende flertall av den menneskelige befolkningen på jorden). Det er behov for endringer i alle disse fire pilarene for at fundamentet til strukturen skal fortsette å støtte taket.

Digitalisering og bærekraftig utvikling

Vi kan utlede digitaliseringens rolle for å oppnå bærekraftig utvikling i lys av diskusjonen ovenfor og ideene som er avbildet i figur 10.1. Gitt at teknologisk utvikling ikke kan oppnås alene via teknologiske fremskritt, bør vi ikke forutse digitale «løsninger» for å levere den samfunnsmessige transformasjon som er nødvendig for å oppnå en bærekraftig utviklingsbane. Våre samfunn kan sees på som komplekse adaptive systemer. Slike systemer transformeres sjelden over natten med enkle gigantiske trinn (eller teknologier). Snarere utvikler de seg via små skritt som kombineres for å skape endring. Hvordan kan vi da forvente at digitalisering skal bidra til en bærekraftig utvikling?

For å bidra til en bærekraftig samfunnstransformasjon må digital innovasjon fokuseres innenfor rammen av de fire «spakene» som er identifisert for å oppnå endring. Allerede nå ser vi digitalisering endre økonomiske og finansielle systemer. Dette kan utløses av enkeltstående teknologiske handlinger. Blokkjedeteknologi kan redusere korrupsjon og dermed sikre en mer rettferdig fordeling av ressurser. Sosiale medier har identifisert ulovlig tømmertransport og utløst bedre oppfølgingsmetoder for produkttransportkjeden, også ved bruk av digitale verktøy. Det er mange slike eksempler på at sosiale medier brukes for å tiltrekke et fellesskaps oppmerksomhet til bedrifter eller enkeltpersoner som tar imot bestikkelser eller krever ekstra betaling for utførte tjenester og, igjen, redusere korrupsjon.

Smarttelefonteknologi har gitt småskalabønder i mindre utviklede land muligheten til å bestille og dele dyrt utstyr og, i noen tilfeller, gitt dem tilgang til banktjenester og forsikring, forhåndsvarsling om ugunstige værforhold og informasjon om strategier for tilpasning til endrede klimaforhold. Dette er alle «løsninger» som finnes i dag, og som potensielt kan skaleres opp for å gi et mer markant bidrag til samfunnsomstillingen.

I offentlig forvaltning behandles bærekraftutfordringer fortsatt i ulike sektorer, det vil si miljøspørsmål i Miljødepartementet og finansspørsmål i Finansdepartementet. Tradisjonelt har spørsmål som krever innspill fra ulike departementer, blitt behandlet hver for seg. Gjennomføring av lover eller tiltak hvor innspill fra flere departementer har vært nødvendig, krever derfor betydelig tid å gjennomføre. Det er imidlertid eksempler på at regjeringen utvikler tilnærminger for å håndtere tverrgående spørsmål på en mer integrert måte. I Finland er for eksempel spørsmål som integrerte databaser, integrert ledelse og integrerte STI-prosesser («science, technology, innovation») nødvendige for den felles tilnærmingen. Programvareutvikling gjør parallell behandling mulig og kan redusere tiden som kreves for implementering av nye tiltak.

Det finnes eksempler som viser hvordan digitalisering har bidratt til transformasjon på systemnivå. Et godt eksempel her er utvikling av programvare som reduserer tiden det tar å fjerne karbonrik jord fra aktiv oppdrettsjord i Danmark.

Figur 10.2 Illustrasjon på hvordan ulike teknologier og policyer i fellesskap forbedrer transformasjonen av transportsystemet. Den ble brukt i lanseringen av Mobility as a Service-ideen i 2014 av det finske transport- og kommunikasjonsdepartementet (fra Kivimaa og Rogge 202212 og oversatt til norsk av redaktør).

Ut fra rammeverket i figur 10.1 er transformasjon mest effektiv når den omfatter hele systemet. Det er eksempler der vellykket systemisk transformasjon er gjennomført, og hvor teknologi har spilt en viktig rolle. For eksempel viste Kivimaa og Rogge i 2022 (Interplay of policy experimentation and institutional change in sustainability transitions: Case of mobility as a service in Finland – ScienceDirect) hvordan teknologiske innovasjoner, støttet av kortsiktig eksperimentering av ulik politikk og langsiktig institusjonell utvikling, hadde forsterket den disruptive endringen av transportsystemet i Finland som illustrert i figur 10.2.

Et annet tilfelle der teknologien har presset frem et system, kommer fra matsystemet i Nigeria. Prosessen med oppdrett, transport og salg har forårsaket både tap av fortjeneste og enorme mengder matsvinn på grunn av mangel på infrastruktur. Med teknologisk hjelp med Coldhub, digital betaling og kommunikasjon mellom aktører i næringskjeden, ble hele kjeden mer bærekraftig (International Food Policy Research Institute. Coldhubs: Addressing the crucial problem of food loss in Nigeria with solar powered refrigeration (20 November 2018), I: GSDR2019.).

Alle eksemplene over hvor digitalisering bidrar til samfunnsmessig transformasjon, beskriver eksisterende teknologier. Ingen av dem har imidlertid blitt implementert i en grad der deres fulle potensial til å bidra til bærekraftig utvikling er realisert. Det er et konstant krav om at nye tekniske løsninger er nødvendige for å oppnå en grønn transformasjon, men som diskusjonen ovenfor viser, har vi allerede mange av løsningene som kan gjøre forskjell. Det vi mangler, er et fokus på oppskalering og implementering slik at de kan oppnå sitt fulle endringspotensial.

Noen konklusjoner

Digitalisering kan sannsynligvis bidra mest til en samfunnsmessig transformasjon gjennom å endre atferden vår. Bare tenk på hvordan den digitale utviklingen de siste tiårene har endret våre kommunikasjons- og underholdningsvaner (musikk, film). Hvis denne typen trinnvise transformasjon skulle smitte over i vår ressursbrukseffektivitet, ville det gi et betydelig bidrag til en bærekraftig utvikling. Ingen ville bruke mer penger enn absolutt nødvendig for å kjøpe en vare eller en tjeneste, men vi bruker alle mer av jordens ressurser enn det som kreves, for å opprettholde vår nåværende levestandard.

Jordens ressurser er vår virkelige valuta og bør behandles slik vi behandler pengene våre. Digitalisering kan hjelpe oss til å bruke energi mest mulig effektivt, altså når den er mest tilgjengelig og billigst. Det kan også øke transparensen i verdikjedene slik at forbrukeren vet hva og hvor mange av jordens ressurser eller hvilke arbeidere som r blitt påvirket i produksjonen av varen som kjøpes. Det åpner for utvikling av sertifiseringsordninger som kvantifiserer de miljømessige eller sosiale kostnadene ved en gitt vare eller tjeneste.

Erkjennelsen av digitaliseringens potensial til å bidra til en bærekraftig utviklingsbane gir håp i en tid da samfunnet i økende grad mottar sterke signaler om at vi sitter fast i en potensiell katastrofal planetarisk krise. Tallrike studier har vist at det i teorien er mulig for menneskeheten å fortsette å trives på jorden – selv om det globale befolkningstallet skulle stige til 10 milliarder eller mer.

Signalet fra bærekraftforskningen viser imidlertid også at dette ikke skjer bare med utviklingen av teknologiske løsninger. Det krever store endringer på systemnivå som muliggjøres av tilgjengelige samfunnsmessige «spaker»/handlinger fra kognitive til sosiale og fra politikk til finans på skalaer der koblinger ofte er utenfor nasjonale rettsområder. Dette er en vei som ennå ikke er fulgt av menneskeheten, men det er den eneste som kan levere på visjonen om en bærekraftig utvikling av samfunnet.

Det er noen barrierer for å kunne ta denne veien som får oss til å spørre: Kan systemnivå- transformasjon virkelig finne sted? Kan aktører jobbe sammen for felles beste og en bedre prosess for alle? Kan det finnes en verden som ser annerledes ut enn vår? Og kan vi virkelig bygge en økonomi som ikke har økonomisk vekst som mål, men snarere sikter på velvære for alle?

Derfor bør vi se mot teknologi, ikke etter løsninger i seg selv, men snarere for å støtte kulturell transformasjon gjennom å bidra til å vise at systemer kan endres gjennom kreativt samarbeid, hjelpe folk å forestille seg en fremtid der velvære er mulig, men oppnås på en helt annen måte enn det er i dag. Teknologisk utvikling bør støtte samfunnet til å blomstre uten å være avhengig av stadig økende bruk av jord, naturressurser og uten utslipp av forurensende stoffer, for eksempel klimagasser, giftstoffer og plast. Bærekraftig samfunnsutvikling vil aldri nås med mindre vi forstår og respekterer det faktum at menneskeheten er en del av naturen, ikke plassert over den. Vi er en integrert komponent av jordsystemet.