Kapittel 7: Kan krig være bærekraftig?

I den kalde krigens kjølvann på 1990-tallet var fredsoptimismen stor. De omfattende og ødeleggende krigers tid så ut til å være over, og de tidligere hovedfiendene kunne samarbeide om fred og sikkerhet i hele verden.

I 2023 ser bildet annerledes ut. Krig herjer midt i Europa, og alle kontinenter er på en eller annen måte preget av dyptgripende politisk uro eller åpen væpnet konflikt. Vi lever stadig i atomtrusselens mørke skygge – en annen skjebne vi trodde vi kunne snu ryggen til da jernteppet falt – og ny teknologi i form av fjernstyring, digitalisering og kunstig intelligens endrer krigens ansikt. På toppen av det hele kan alvorlige klimaendringer føre til folkeforflytninger og territorielle konflikter som også kan ha krig som resultat.

Grunnene til disse omfattende endringene på bare 30 år er mange. At konfliktbildet har negativ innvirkning på mulighetene for en bærekraftig politisk og økologisk utvikling, er det liten tvil om. Men kan bærekraft være et fruktbart konseptuelt verktøy i møte med krig? Jeg tror svaret er ja.

Dersom vi med en bærekraftig virksomhet mener noe som ikke undergraver muligheten for fremtidige generasjoner til å leve på en måte som miljømessig og sosialt er levedyktig, er det vanskelig å se for seg krig som en bærekraftig aktivitet. De aller fleste former for fysisk krigføring har omfattende ødeleggelser av både miljø og infrastruktur som resultat, utover menneskelig lidelse, skade og død. Ofte ødelegges både byer og naturlandskap for mange tiår.

Likevel er det et mindretall i de fleste befolkninger som regner seg som rene pasifister. De fleste mener det er riktig å ha et militært forsvar og å forberede seg på mulig krig – ja, om nødvendig, faktisk utkjempe den. Kan en slik aksept av krig overhodet være bærekraftig og etisk forsvarlig?

Gjennom århundrene har et rammeverk vokst frem for å finne en etisk farbar vei, der krig kan føres til forsvar mot aggresjon og ondskap uten at den blir så ødeleggende og altomfattende at den ødelegger langt mer enn den forsvarer. Dette kaller vi ofte for rettferdig krig-tanken eller rettferdig krig- tradisjonen, og dens hovedelementer er blitt utmyntet i moderne folkerett. Rettferdig krig-tanken spores ofte tilbake til kristen middelaldertenkning og videre tilbake til antikken, men den har også sine paralleller i andre kulturkretser. (For en oversikt over sentrale tekster innenfor den vestlige rettferdig krig-tradisjonen, se Reichberg, G., Syse, H., Begby, E. (red.) (2006). The Ethics of War: Classic and Contemporary Readings, Oxford: Blackwell. For bidrag fra flere forskjellige tradisjoner, se Reichberg, G., Syse, H., Hartwell, N. (red.) (2014). Religion, War, and Ethics: A Sourcebook of Textual Traditions, Cambridge: Cambridge University Press.)

La oss utforske noen sentrale tanker inspirert av rettferdig krig-tenkningen – eller det vi bredere kan kalle krigens etikk – som kan gi oss en formening om hva «bærekraftig krigføring» kan være i en moderne verden der ikke minst kunstig intelligens spiller en stadig større rolle.

Kontroll over ødeleggende krefter

Mye av krigens etikk handler – direkte eller indirekte – om hvorvidt vi klarer å bevare kontrollen over menneskers og våpensystemers ødeleggende krefter. Augustin (354 – 430), regnet som en av grunnleggerne av rettferdig krig-tanken, sier i en berømt passasje at krigens antagelig største onde ikke er den dødelige ødeleggelsen, men snarere det som skjer med menneskenes hjerte: brutalitet, ødeleggelseslyst og libido dominandi: menneskets trang til å dominere andre (Den ofte siterte passasjen finner vi i bok 22 av Augustins skrift mot manikeeren Faustus, gjengitt i Reichberg, Syse og Begby (op.cit.), s. 73.). Augustin gjør seg her til talsmann for en tenkning som understreker at etikk i væpnet konflikt særlig handler om kontroll – mental, åndelig og fysisk – over både menneskesinnets og det politiske samfunnets mest ødeleggende krefter.

Det engelske ordet for krig – war – er avledet fra det gammelgermanske werra eller wirr, som betyr forvirring eller krangel, og som handler om det som er uoversiktlig og vanskelig å kontrollere. Heri ligger mye av krigens natur: Krig utløser handlinger som vi ikke har kontroll over, og som kan skape kaskader av virkninger vi ikke en gang kunne forestille oss ved krigens start (Se Reichberg, G., Syse, H. (2020). Applying AI on the Battlefield: The Ethical Debates, s. 148, i von Braun, J., Archer, M. S., Reichberg, G. M., Sorondo, M. S. (red.) (2020). Robotics, AI, and Humanity: Science, Ethics, and Policy Cham. Springer, s. 147–159.).

Dette er grunnen til at det regnes som så essensielt med en forutsigbar og streng regulering av både våpentyper og grunnleggende militær disiplin og dannelse. Vi må kunne ha kontroll med at krigens mest basale regler faktisk overholdes. Under den andre verdenskrig så vi en type voldsspiral som endte med at også den siden i krigen som forsvarte rettsstats- og rettighetsidealer, gjennomførte omfattende angrep mot sivile med for eksempel folkerettsstridige brannbomber og til slutt endog atomvåpen. Mange folkerettslige instrumenter og traktater fra tiden etter den andre verdenskrig har som ambisjon nettopp å binde krigens muskler og dermed gjøre slike ekstreme utfall mindre sannsynlige.

Med digitale plattformer og utvikling av kunstig intelligens (KI) – selvlærende programmer som kan løse oppgaver uhyre raskt og innovativt – står vi nå overfor en krigføring som vil være annerledes enn det vi tidligere har erfart, på to måter.

For det første kan vanlige fysiske («kinetiske») våpentyper ved hjelp av kunstig intelligens bli stadig mer effektive, ikke minst ved at de som styrer dem, får informasjon og støtte en tidligere ikke hadde tilgang til, eller som det ville ha tatt mye mer tid å tilegne seg.

For det andre kan en bruke rent digitale våpen, slik som datavirus og annen programvare, til å angripe motstanderens infrastruktur. Blant den sistnevnte typen våpen finner en også desinformasjon og krigslist, eldgamle krigsmidler som nå kan utvikles og spres langt raskere og mer effektivt, og ikke minst uten aktiv, konstant menneskelig involvering.

Krig og krigføring kan altså bli både raskere, mer omfattende og langt listigere.

Samtidig vil de færreste folkerettseksperter påstå at et totalforbud mot KI i krigføring har mye for seg. For det første fremstår et slikt forbud totalt urealistisk. Men like viktig er det å huske på fordelene KI kan ha. Ved å utføre arbeid som er det en på engelsk kaller «dull, dirty and dangerous» – kjedelig, skittent og farlig – kan digitale og KI-baserte våpen, våpenplattformer og andre krigsinstrumenter medføre enorme effektiviseringsgevinster også av humanitær art ved å bidra til at mennesker ikke trenger å utsettes for livsfare, og at målangivelser blir langt mer nøyaktige. Minerydding og rekognosering er to slike bruksområder som åpenbart vil bli mindre farlige og mer effektivt utført jo mer digitalisert og samtidig kompetent en kan gjennomføre det.

Figur 7.1 Ny teknologi bidrar til at krigføring blir raskere, mer omfattende og listigere (foto: Parilov/Shutterstock).

Mer kirurgisk krigføring

I et optimistisk scenario kan en se for seg en type krigføring som er langt mer kirurgisk, og som derigjennom, brukt på rett vis, også vil oppfylle folkerettens og etikkens krav. Optimister vil gjerne påpeke hvordan slik våpenteknologi kan bidra til at sivile i langt større grad beskyttes, og at sårbare materielle ressurser og miljøressurser ikke skades. I tillegg kan en høyne terskelen for situasjoner der en setter styrker – egne og andres – i livsfare (Et godt eksempel på denne typen optimistisk argumentasjon finner vi hos Strawser, B. J. (2010). Moral Predators: The Duty to Employ Uninhabited Aerial Vehicles. Journal of Miltary Ethics, årg. 9, nr. 4, s. 342–368).

Kanskje ser vi her kimen til en type krigføring som ikke behøver å bryte grunnleggende med ideen om bærekraft.

Vi snakker imidlertid om uhyre komplekse systemer når KI skal bygges inn i – eller i seg selv utgjør – våpensystemer. To problemstillinger som i høyeste grad har med kontroll å gjøre, melder seg umiddelbart.

For det første kan vi gi for vide fullmakter og for mye makt til slike systemer, uten at vi er sikre på hva disse fullmaktene vil føre til i praksis. En berømt filmatisk fremstilling av denne problematikken kjenner vi fra Stanley Kubricks 2001: En romodyssé (MGM, 1968), der datamaskinen HAL 9000 om bord på romskipet Discovery One innser at menneskene om bord planlegger å skru av datamaskinen, fordi de er redde for at det er en feil ved den. Maskinen er programmert til å forstå at skipets oppdrag er uhyre viktig, og den tolker situasjonen dit hen at menneskene nå kan ødelegge for oppdraget. De er upålitelige, kan bli redde og kan i verste fall bestemme seg for å avbryte hele ferden. Da er det riktigst, ut fra grunninstruksjonene maskinen er gitt, å bli kvitt dem. Bare slik kan HAL 9000 beskytte både seg selv og oppdraget. Slik starter et massedrap på mannskapet, og en episk kamp mellom den siste overlevende – Dave Bowman – og HAL 9000.

Her handler det altså om farene for at dataprogrammer oppfører eller utvikler seg på måter som ikke er forutsett, og som kan ha store konsekvenser. Slike konsekvenser kan oppstå raskt og uten at en operatør eller overvåkende maskin oppdager dem før skaden er gjort.

Den andre typen kontrollutfordring kan ha samme type følger. Da snakker vi om det som gjerne kalles «fiendtlig input», dvs. at andre parter med vilje infiltrerer systemer med for eksempel datavirus eller annen ødeleggende programvare. Dette kan også skje som resultat av uhell eller uaktsomhet, eller som følge av programvare som rett og slett slutter å fungere som den skal. Vi kjenner alle situasjonen fra hverdagens databruk, der et program plutselig stanser, uten at vi vet hva som er skjedd, og der brukeren av tekstbehandlingsprogrammet eller resepsjonisten på hotellet står maktesløs inntil spesialister kommer til for å hjelpe.

I krig kan slike hendelser ha omfattende konsekvenser. Dersom en for eksempel tenker seg en dronesverm som blir infisert av et virus som gjør at svermen plutselig beveger seg i en helt annen retning, eller at de enkelte dronene kolliderer, sier det seg selv at konsekvensene er dramatiske. Et slikt virus kan, dersom det er rett programmert og klarer å penetrere et helt nettverk, infisere en rekke svermer, og før skaden er oppdaget, kan det være for sent å gjøre noe med den.

Kanskje er dette et aspekt ved kontroll som i stor grad undervurderes, nemlig at en ved stadig større avhengighet av avansert programvare også blir stadig mer sårbar for virusangrep og tekniske feil (Se Klincewicz, M. (2015), Autonomous Weapons Systems, the Frame Problem and Computer Security. Journal of Military Ethics, årg. 14, nr. 2, s. 162–176.).

Kontroll henger således nøye sammen med den skaden på sosial, materiell og miljømessig bærekraft krig kan medføre og påføre. Vår tid vil kreve et stadig mer årvåkent arbeid for at vi rett og slett skal ha kontroll med krigens midler. Den mest ekstreme skaden en i så måte kan tenke seg, ville være hvis et masseødeleggelsesvåpen utløses ved en feiltagelse. Det er ingen ny problemstilling, men hvis en tenker seg KI-systemer kombinert med sviktende menneskelig og maskinell kontroll, ser vi straks hvor grunnleggende denne problemstillingen er i en tid der KI spiller en stadig mer omfattende rolle.

Fiendskapets kostnader

En annen betydelig bærekraftutfordring ved krig knytter seg til langsiktige og ødeleggende mellommenneskelige konsekvenser av væpnet konflikt. Det er for så vidt intet nytt ved denne problemstillingen heller, men poenget er at vi kan stå overfor ekstra dramatiske konsekvenser i en tid der langvarig konflikt og manglende evne til samarbeid gjør at sentrale, eksistensielle problemstillinger knyttet til miljø og utvikling ikke blir tatt hånd om.

I skrivende stund raser en dramatisk krig mellom Russland og Ukraina. Russlands forhold til omverdenen vil være definert av denne konflikten i lang tid fremover. Erstatningene for alle materielle og miljørelaterte ødeleggelser vil i seg selv utgjøre et krevende stridens eple som kan ta lang tid å løse, men den mellommenneskelige og politiske kostnaden er kanskje aller størst. Dersom vi har som premiss at utviklingen for verdens miljø, vår evne til å regulere og utnytte kunstig intelligens, vår evne til å kontrollere og avskaffe masseødeleggelsesvåpen og kampen mot terrorisme og ekstremisme alle vil nyte godt av respekt og tillit mellom nasjoner og grupper, synes det åpenbart at væpnet konflikt og de dype sårene slik konflikt skaper og forsterker, vil gjøre utviklingen i verden mindre bærekraftig.

Den potensielt positive siden ved krig relatert til bærekraft handler om teknologiutvikling. Behovet for etterretning og overvåkning i krig, så vel som utvikling av effektive våpensystemer, kan ha som bivirkning at teknologi velegnet til miljøovervåkning og uskadeliggjøring av farlige substanser og virksomheter utvikles. Alle teknologibivirkningene av romfartsprogrammene fra 1950-tallet og fremover utgjør en nyttig illustrasjon.

De mellommenneskelige problemene gjenstår likevel. I rettferdig krig-tenkningen er det blitt understreket at krig aldri må føres med den intensjon å skape mer fiendskap eller som en unnskyldning for spredning av hat. Krigens rette mål og intensjon skal alltid være fredelig sameksistens, og den voldelige kampen som føres, skal ha slik sameksistens som sitt ideelle resultat.

Dette er en av grunnene til at krigens regler – det vi ofte kaller krigens folkerett og etikk – er så viktige. Ved å kunne vise til at en faktisk følger et grunnleggende sett med regler, vil en også kunne gjenoppbygge tillit og gjensidig forståelse langt raskere etter krigens slutt.

Krig er kort sagt en lite bærekraftig virksomhet fordi den, noen ganger for lang tid, umuliggjør konstruktivt samarbeid og gjensidig forståelse. Så kan krig imidlertid også skape et utgangspunkt for nettopp slik forståelse, ved at en tvinges til å tenke nytt om samarbeid og langsiktig planlegging. Dannelsen av Kull- og stålunionen og senere Det europeiske fellesskap, så vel som selvsagt De forente nasjoner, i kjølvannet av den andre verdenskrig står som eksempler på nettopp det.

Skal krig overhodet unngå å være ødeleggende for bærekraft, må den være basert på gjensidig aksepterte regler, størst mulig tilbakeholdenhet ved bruk av voldsmakt og en tydelig uttalt intensjon om fredelig sameksistens og forståelse. Problemet er at disse intensjonene ofte er krigens første offer.

Avsluttende betraktninger

Internasjonale konfliktløsningsmekanismer for vår tids aller viktigste problemstillinger, fra klima via masseødeleggelsesvåpen til misbruk av kunstig intelligens, vil være avgjørende for verdens fremtid. Krig er på mange måter et resultat av at slike mekanismer ikke fungerer, og på sitt verste kan krig sette mulighetene for bærekraftige løsninger mange tiår tilbake.

Derfor må en gjennomtenkning av bærekraft i vår tid også innbefatte arbeidet for et rettsbasert globalt samfunn, der konflikter ikke finner sin løsning gjennom massedød, lidelse og omfattende ødeleggelse, og der de krigene som finner sted, er mest mulig begrensede og følger krigens grunnleggende regler. Institusjonelt og teknologisk er vi antakelig bedre rustet til å skape en slik verden enn noen gang tidligere. Det store spørsmålet er om våre moralske og politiske evner er like godt utviklet.

Under enhver omstendighet er det min påstand at bærekraft er et godt og skarpt konseptuelt verktøy når vi skal bedømme krig etisk.