Kapittel 2: Kan planeten bære oss?

Uten at begrepet bærekraft fylles med substans, er det er vanskelig å helt gripe det, og det er samtidig uangripelig for det er åpenbart at ingen kan være imot en bærekraftig utvikling.

Så brukes begrepet i svært forskjellige sammenhenger; noen snakker om økonomisk bærekraft, som det Kåre Willoch kalte «å sette tæring efter næring», noen snakker om sosial bærekraft, mens de fleste vil assosiere bærekraft med klima og miljø. Et ensidig fokus på det som er økonomisk bærekraftig, kan for øvrig bli et hinder for løsninger som er sosialt eller økologisk bærekraftige.

Hvor forskjellige disse kategoriene enn måtte være, så har de også en del til felles. De 17 bærekraftsmålene, alle med flere delmål (totalt 169), kan inndeles på flere måter, men den mest overordnede grupperingen er nettopp disse tre kategoriene: økonomisk bærekraft, sosial bærekraft og miljømessig bærekraft. I denne siste kategorien er det som utgjør fundamentet for alle andre mål og liv på denne planeten, altså biosfæren, med de tre sentrale bærekraftsmålene klima (mål 13), liv under vann (mål 14) og liv på land (mål 15). De to siste målene kan greit samles under temaet natur og mangfold. Mål 13, 14 og 15 er sentrale for fremtiden og livsgrunnlaget for alt liv, inkludert oss selv, og de er tett sammenkoblet og gjensidig forsterkende.

Innledningsvis er det også verdt å påpeke den tette koblingen mellom mange av bærekraftsmålene. Klimaendringer er ansett som den suverent største trusselen mot global helse og er også utpekt som en av de største globale, sikkerhetspolitiske utfordringene på sikt.

Moralsk bærekraft

Det bør også minnes om at dette på flere vis kan sies å dreie seg om moralsk bærekraft. Skjevfordelingen av goder og byrder er ikke bærekraftig. Den rike delen av verden må bære hovedansvaret for de største miljøødeleggelsene, mens den fattige delen bærer det meste av byrdene ved klimaendringer og naturtap. Fattigdom er også knyttet til helse, befolkningsvekst, lokal forurensning og i noen tilfelle arealkonflikter.

En annen dyp, moralsk utfordring er knyttet til fremtidige generasjoner av mennesker – og alt annet liv. Hvert år beregnes noe som kalles Earth Overshoot Day, dagen i året da vi har forbrukt klodens fornybare produksjons- og resipientkapasitet. I 2021 kom denne dagen 29. juli, og trenden de siste årene har vært at denne overforbruksdatoen kommer stadig tidligere, hvilket vil si at vi resten av året låner, eller strengt tatt stjeler, fra kommende generasjoner. Og, dersom alle hadde hatt like stort skonummer som oss nordmenn, ville denne dagen ha kommet i midten av april.

Vårt ikke-bærekraftige levesett er altså heller ikke moralsk bærekraftig, verken på vegne av de som kommer etter oss, som må betale regningen, eller relatert til de mange som lever på eller under eksistensminimum, og som vil lide mest under klimaendringene vårt levesett påfører dem. ̈

Dette minner oss også om at tidsperspektivet er essensielt i diskusjonen omkring bærekraft. Målet må være å forvalte planeten etter odelsprinsippet: at vi overlater planeten i like god stand som vi selv overtok den, og at det skal være gode livsvilkår her ikke bare om en generasjon, eller om hundre år, men også tusener av år frem i tid.

Det er mye godt å si om mennesket, vi er bedre enn vårt rykte. Som en sosial art er vi empatiske med et stort talent for å stille opp for hverandre – innenfor et definert vi. Vi er imidlertid ikke like gode til å mobilisere empati med et mer udefinert de, og spesielt ikke med de navnløse og ufødte. For å få til en utvikling som er bærekraftig for fremtidige generasjoner, er vi helt avhengige av at vår empati strekker seg lenger enn oss selv, vår egen generasjon. For vi står sammen om utfordringene, og vi er avhengig av å løse dem i fellesskap, på tvers av landegrenser og generasjoner.

Begrepet bærekraft står sentralt innen økologi og betegner gjerne hvor mange individer av en art som kan eksistere innen et økosystem uten å overskride systemets bæreevne. I en større betydning ble begrepet bærekraft kjent gjennom Brundtlandkommisjonens rapport fra 1987, der det defineres som «utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov» (Our Common Future (1987)). Begrepet må imidlertid også omfatte økosystemer og andre arter, dels fordi vi har et moralsk ansvar også her, og om ikke annet så fordi vi faktisk selv er avhengig av denne naturen.

Gro Harlem Brundtland illustrerte selv noe av problemet: til tross for et klart krav om «kursendring» i kommisjonen rapport så styrte hun som statsminister under mottoet «stø kurs» - og videre økonomisk vekst ble ansett som en forutsetning både i kommisjonens rapport og i den hjemlige politikken. I denne spagaten mellom kursendring og stø kurs befinner vi oss fortsatt, og premisset om videre økonomisk vekst og økt kjøpekraft står fortsatt sterkt.

Natur og klima – gjensidig sammenkoblet

Med få ukers mellomrom ble det avholdt et klimatoppmøte i Sharm-El-Sheik (COP27, november 2022) og et naturtoppmøte i Montreal (Cop15, desember 2022). I forkant av klimatoppmøtet advarte FNs generalsekretær, Antonio Guterres, med sterke ord om at vi var på vei mot 2.5, ja kanskje 2.8 graders oppvarming innen 2100. Selv med forpliktelsene fra Parisavtalen innfridd peker kursen nå mot et sted rundt 2.5 grader gjennomsnittlig global oppvarming, og hva som skjer etter 2100, er uvisst.

Drivhusgassene CO2 og N2O (lystgass) har lang levetid i atmosfæren, mer enn hundre år, og effektene vil vare betydelig lenger dersom det settes i gang selvforsterkende tilbakekoblinger eller klimatiske vippepunkter. CH4 (metan) har vesentlig kortere levetid, bare 10-12 år, men til gjengjeld er det en hissigere klimagass, og det er vanskelig å kontrollere utslippene. Alle disse tre gassene har økt raskt de siste årene, primært koblet til ulike former for menneskelig aktivitet.

FNs klimapanel (IPCC) er velkjent, og deres rapporter danner grunnlag for de internasjonale forhandlingene om utslippsreduksjoner og tiltak. Tilsvarende er det internasjonale naturpanelet, IPBES, en parallell organisasjon som beskriver trender og utvikling samt foreslår tiltak, relatert til naturtap og biologisk mangfold.

Møtet i Montreal før jul 2022 endte med en enighet om at 30 % av all natur skal bevares i løpet av 30 år, samt en ambisjon om å helt eller delvis restaurere 30 % av tapt natur i løpet av det samme tidsrommet. Dette er ambisiøse problemstillinger, og spesielt 30 % tilbakeføring av tapt natur er kanskje en slags parallell til målet om å begrense global oppvarming til 1.5 grader – et prisverdig, men neppe helt realistisk mål. Allikevel er reetablering og «rewilding» av tapt natur viktig.

Det er viktig å forstå hvor tett sammenvevd disse problemstillingene er. Miljømessig bærekraft dreier seg om mer enn CO2 og klima. En av de aller viktigste utfordringene berører selve livsgrunnlaget på kloden: naturen og dets biologiske mangfold. Tap av biologisk mangfold og natur har også en stigende kurve.

Naturtap er på sikt en like stor utfordring som klima, og det er snakk om to likestilte problemer: klimakrisen og naturkrisen. Verdens økosystemer tar i dag hånd om over halvparten av våre CO2- utlipp, omtrent likt fordelt mellom land og hav. Det meste av opptaket er knyttet til den eneste effektive, globale CO2-støvsugeren vi kjenner, nemlig fotosyntesen. Den er dessuten helt gratis. Dette er den største av de mange økosystemtjenester naturen leverer, og det er avgjørende for planetens videre klimautvikling av dette opptaket opprettholdes.

Naturpanelet fokuserer på fire tema. De to første beskriver naturens tilstand og slår fast at den er forverret over hele verden, og at menneskenes ødeleggelser har akselerert de siste 50 årene. Biomangfoldet på jorda reduseres raskere enn noen gang i menneskehetens historie. Forekomster i de fleste store økosystemtypene på land er redusert med minst 20%. Det meste har skjedd siden 1900 og har vært økende. Arealbruk er viktigste faktor, for flere arter også overhøsting, men gradvis blir klimaforandringene viktigere.

Figur 2.1. Saken om en motorvei gjennom Lågendeltaet naturreservatet illustrerer hvordan naturhensyn fortsatt gjerne underordnes andre av samfunnets mer eller mindre velbegrunnede behov. Byggingen av motorveien ble for øvrig vedtatt rett etter at Norge hadde spilt en sentral rolle i naturavtalen i Montreal, der det senhøsten 2022 ble vedtatt å verne 30% av resterende natur innen 30 år, samt en ambisjon om restaurering av tilsvarende areal i samme tidsperiode (foto: Dag O. Hessen).

De to siste budskapene gjelder løsninger og veien fremover. Ifølge Naturpanelet kan bærekraftig bruk av naturen bare oppnås ved gjennomgripende samfunnsmessige transformasjoner, og det skisseres løsninger knyttet til hvert enkelt av FNs bærekraftsmål. Ifølge Naturpanelet hindrer den negative kurven for naturen oppnåelse av de fleste av de vurderte bærekraftsmålene (35 av 44). Det er derfor et akutt behov for å sette i gang tiltak som snur naturtapet (både for bestander og naturtyper). Det siste hovedbudskapet fra Naturpanelet er at løsningene som kan snu naturkurven, samtidig kan bidra til at andre utfordringer løses. Dersom det tenkes helhetlig – og langsiktig.

Økte klimaendringer vil påvirke natur på mange vis, og også på sikt kunne svekke naturens evne til opptak av klimagasser. Naturtap i form av hugst og skogbranner eller påvirkninger i form av surere og varmere hav vil også svekke naturens evne til opptak av CO2 og dermed forsterke oppvarmingen. Samtidig vil drenering av myr, opptørking av jord eller tining av permafrost kunne mobilisere store mengder organisk karbon som oksideres til CO2 og forsterker oppvarmingen. Når det gjelder permafrost, er også en bekymring at klimagassen metan (CH4) kan frigjøres, og det er en gass med vesentlig større oppvarmingspotensial enn CO2, selv om den også har kortere levetid i atmosfæren. Essensen i dette er at natur og klima må ses sammen, og at naturen er avgjørende både lokalt og globalt for å bufre klimaendringene .

Tidsdimensjonens betydning

Som nevnt innledningsvis er det to overordnede etiske utfordringer knyttet til bærekraft, det ene er skjevfordeling av goder og byrder, det andre er tidsdimensjonen. En tegneseriestripe viser to i hvit frakk som betrakter de velkjente koronakurvene (høy eller avflatet) og bemerker at «jeg skal være glad når dette er over». Det ingen ser, er de langt mer dramatiske klimakurvene som reiser seg bak dem.

Spredningen av koronaviruset og effektene av tiltakene er innenfor en tidshorisont som de fleste kjenner seg igjen i. Det er annerledes med klimaet. Klimakurven går også oppover, men effektene måles i tiår og århundrer, ja til dels årtusener, langt utenfor enhver normal planleggingshorisont. Dette gjør utfordringene med klimakurven både vanskelig og farlig. Årsaken ligger i klimasystemets treghet og tilbakekoblinger. Når klimaet endres, kan endringen forsterkes gjennom tilbakekoblinger. For eksempel vil høyere temperatur gi mindre havis i Arktis. Dette gjør at mindre sollys reflekteres, og oppvarmingen forsterkes.

Forsinket respons i et system som har forsterkende tilbakekoblinger, kan bringe systemet ut av kontroll. Selv om det fortsatt mangler mye kunnskap, frykter vi at tilbakekoblingene kan bringe kloden over i tilstander som menneskeheten ikke har opplevd tidligere. Det er her viktig å forstå at risiko er sannsynlighet x konsekvens, og ingen kjenner konsekvensene selv av to graders temperaturøkning - som i dag fremstår som et optimistisk scenario.

Vår reaksjon på pandemien viste at vi kan snu oss raskt når trusselen oppfattes som personlig, konkret og umiddelbar. Selv om klimaendringene også er høyt oppe på politiske agendaer, er denne større, men også mer abstrakte og langsiktige trusselen vanskeligere å mobilisere mot.

Kortsiktigheten er demokratiets akilleshæl, der gjenvalg, budsjetter og ikke minst velgernes tidshorisonter typisk opererer over en periode på fire år. Hvem kan vinne et valg på løfter om mindre velstandsvekst i dag til beste for dem som skal bo her om 1000 år? Fremtiden, viser det seg, er for de fleste noe som ligger ca. 15 år frem i tid, maksimalt ens egen eller barnas levealder. Samtidig er demokratiet det beste vi har, men må utfordres på hvordan kortsiktighetens opportunisme og overbudspolitikk skal tøyles.

Vi må ha mer «katedraltenkning» og syv-generasjoners perspektiv, som Roman Krznaric foreslår i sin bok Hvordan tenke langsiktig i en kortsiktig verden. Morgendagen føles naturlig nok mer relevant enn en hvilken som helst dag om hundre eller tusen år, men dette er ikke bare politikernes ansvar, det er også velgernes, altså alles, ansvar. Vi trenger modige politikere, men vi må også føle på eget ansvar, ikke minst i vårt rike og privilegerte hjørne av verden. Vi må også operere med mer langsiktige prognoser for klimautviklingen enn de vi opererer med nå, som stort sett strekker seg 50 år frem i tid.

Det hevdes ofte at det er irrelevant hva Norge foretar seg, fordi vi er så få og små at det vi gjør, er «bare symbolpolitikk». Det er galt av flere grunner. Ikke bare er Norge en viktig olje- og gassprodusent når vi tar med utenlands forbrenning av norske fossilprodukter, vi er også en økonomisk stormakt og en stor global aktør på finansmarkedene gjennom Statens pensjonsfond utland (oljefondet).

Dessuten, og det er kanskje det viktigste, har Norge fortsatt kredibilitet som grønt foregangsland. Det vi gjør – eller ikke gjør – i Norge både på klima- og natursiden, blir lagt merke til. Skal vi ha kredibilitet og fungere som et eksempel til etterfølgelse, er det avgjørende at vi feier for egen dør.

Mindre olje, ny teknologi og mer gjenbruk og sirkulær økonomi er en viktig del av løsningen. Men vi må også legge mer vekt på kvalitet enn kvantitet, og kanskje kan korona lære oss mer om «det rike liv med enkle midler», at gresset ikke nødvendigvis er grønnere i Spania enn i Norge, og gi oss mer tid til de CO2-frie godene som vi verdsetter høyest i livet, som venner, kjærlighet og natur. Men det skjer ikke av seg selv.

Er grønt alltid grønt?

Dette bringer oss til et sentralt dilemma i hele bærekraftdebatten: Må vi løse problemet gjennom fortsatt økonomisk og materiell vekst og med fossile inntekter, eller må vi tenke fundamentalt nytt? Hva skal i så fall dette «nye» bestå av? De aller fleste er i dag enige i problembeskrivelsen. Vi kan ikke fortsette som før. Et åpent spørsmål er imidlertid om det finnes radikalt nye løsninger som er politisk salgbare, og som er forenelige med den typen velferdssamfunn vi forventer, eller om «kursendring» egentlig bare innebærer justeringer av «stø kurs».

Det er vanskelig å tenke seg at det kapitalistiske systemet kan erstattes av noe radikalt nytt på kort sikt, samtidig som den formen for kapitalisme som baseres på stadig økonomisk vekst, litt som et pyramidespill, åpenbart ikke kan videreføres uten helt andre føringer på fordeling og gjenbruk. Det er også vanskelig å se for seg et samfunn som ikke i noen grad er del av et marked, men det er som kjent slik at markedet kan være en god tjener, men en farlig herre. Sentralt i spørsmålet om bærekraftig vekst står begrepet «det grønne skiftet».

Mye av veksten verden har opplevd fra den industrielle revolusjonens barndom, har vært eksponentiell. Det essensielle ved eksponentiell vekst er at alt ser greit ut inntil det plutselig ikke gjør det lenger – og da kan det være for sent. Alle som kjenner historien om sjakkbrettets oppfinner, som i belønning fra sin konge ydmykt ønsket seg ett riskorn for første rute, to for andre og så en dobling for hver av de 64 rutene, har innsett hva dette handler om. Det er det samme prinsippet bakteriene følger, og det samme prinsippet som kommer til uttrykk i all eksponentiell vekst.

For dem som er ukjent med historien, kan det opplyses at det i siste sjakkruten kreves 2 opphøyd i 63 riskorn, langt flere enn det finnes i verden. Før eller siden vil all vekst overstige bæreevnen, men der prosessen er forståelig og forutsigbar ved lineær vekst, kan bæreevnen overstiges ubegripelig raskt ved eksponentiell vekst. Før eller siden må uansett all materiell vekst flate ut.

Innen økologien er dette basal lærdom. Et av hovedprinsippene i Darwins evolusjonslære bygger på at det alltid vil finne sted en konkurranse om ressursene, så lenge de er begrensende, noe de ofte er. Det kan dreie seg om knapphet på mat eller andre materielle goder, eller knapphet på for eksempel partnere. Jo større populasjonen blir, desto sterkere blir begrensningen av de fleste ressursene.

Denne innsikten hentet Darwin fra Thomas Robert Malthus, som i 1798 publiserte sitt verk An Essay on the Principle of Populations. Malthus slo fast at verden, eller deler av den, er dømt til å ende i hungersnød ettersom befolkningen alltid vokser raskere enn matvareproduksjonen. Malthus er blitt stemplet som verdens første miljøpessimist. Spådommene hans ble gjort til skamme fordi han ikke forutså den grønne revolusjonen i landbruket. Det vil si: Han beregnet faktisk at matvareproduksjonen ville øke som følge av gjødsling og bedre dyrkingspraksis, men regnet med at dette uansett ikke ville være nok til å holde tritt med befolkningsøkningen.

Malthus kunne rimeligvis ikke ane at det skulle dukke opp en landbrukets trollmann, Normann Borlaug. Den norskættede jordbruksforskeren oppnådde enorme produksjonsøkninger ved å avle frem mer produktive matplanter, spesielt hvetesorter, og Borlaug fikk i 1970 Nobels fredspris for sitt arbeid. Borlaug historie og grunnleggende teknologioptimisme er for øvrig godt beskrevet og diskutert i Charles Manns meget lesverdige bestselger The Wizard and the Prophet, som diskuterer de to kontrasterende syn på vekst eller nedvekst med utgangspunkt i Borlaug som vekstprofet og William Vogt som en nedvekstideolog. Grunnleggende sett hadde Malthus likevel rett i at det et sted vil være en grense for bæreevnen. Det at flere munner ble mettet, førte til en formidabel befolkningsøkning. Dette igjen krevde at enda mer land ble ryddet for matvareproduksjon. Det ga økt behov for vann, gjødsling og sprøytemidler. Stadig mer natur måtte dermed vike.

Det finnes ikke en eksakt grense for klodens bæreevne, eller rettere sagt så finnes det flere. Uansett vokser ingen trær inn i himmelen. Det finnes allikevel muligheter for ikke-materiell vekst. Vekst i innsikt og kunnskap, kjærlighet og glede er ikke bare uproblematisk, det er også ønskelig.

Medaljens bakside

Alle medaljer har en bakside, og alle fremskritt som innebærer økte ressursbehov, har langsiktige konsekvenser som det kan være vanskelig å overskue. Dette er selvsagt en festbremskonklusjon, men slik er det altså: Summerer vi vårt kollektive fotavtrykk på planeten, er vi allerede langt over vår bæreevne i dag. Med et norsk forbruksmønster på global basis trenger vi 3,6 planeter. Spørsmålet er dermed hvordan forløpet videre vil bli. Kan vi finne frem til tiltak som gir en akseptabel glideflukt tilbake til en stabil situasjon der bæreevnen er ivaretatt, eventuelt en fortsatt vekst som er så forsiktig at de teknologiske fremskrittene vi gjør, kan absorbere overskridelsene våre og ta igjen etterslepet som har oppstått? Eller får vi en vekstkurve fremover der vi i stadig større grad trer utover bæreevnen – helt til virkeligheten innhenter oss i form av et veldig brutalt fall?

Ingen kan gi noe sikkert svar på dette, men én ting kan vi slå fast: Kombinasjonen av økt befolkning med økende ressurskrav gjør at vi fortsatt vil leve på dyre forbrukslån, og jo lenger vi venter med å gjøre noe, desto brattere og dypere blir fallet. Vi har allerede overtrukket kontoen og finansierer nå festen ved stadig nye forbrukslån for å betjene en voksende gjeld.

Tanken om at vi burde redusere forbruket, blir fortsatt i stor grad ansett som sekterisk, bakstreversk og virkelighetsfjern, ja rent ut farlig for en vekstbasert økonomi. Det kan lede over i resesjon og arbeidsledighet. Siden vekst har vært en suksessoppskrift så langt i vår moderne historie, fremstår det for mange umulig å kaste dette på båten til fordel for et vagt alternativ som bare er mot vekst og verken gir penger i kassa eller arbeidsplasser.

De fleste veksttilhengere vil også hevde at veksten som skal komme, vil være fundamentalt annerledes enn den som har vært. Den vil være «grønn» og bidra til vekst uten å bidra til CO2. Det er imidlertid et selvbedrag å tro at en slik virkelighet befinner seg rett rundt hjørnet. Dersom dagens globale, materielle forbruk skal være bærekraftig, må vi over fra bruk og kast (av og til bare kjøp og kast) til lukkede produktkretsløp. For dette er noe av hovedproblemet med grønn vekst og grønn energi, den krever areal, og den krever råstoffer. Verdens forbruk av energi og andre forbruksgoder er ikke miljønøytralt, selv med en utvikling i energimiksen i retning stadig mer fornybar produksjon. Mye av råstoffene som kreves til batterier, elektronikk og solceller, er dessuten basert på metaller og andre begrensende elementer, og det kreves både energi og store arealer for å dekke den økende etterspørselen etter dem. Dette er ikke noe argument mot en overgang til vind, sol og batterier i energiforsyningen, men det er en påminnelse om at heller ikke her serveres det noen gratis lunsj. Nettopp derfor var det at FN, ved lanseringen av tilstandsrapporten om nedgangen i verdens biologiske mangfold, presiserte at fortsatt økonomisk vekst ganske enkelt ikke lar seg forene med en bærekraftig utvikling. Denne erkjennelsen er vanskelig å ta inn over seg – og samtidig er den helt nødvendig.

Det samme argumentet gjelder digitalisering generelt. Den er i mange sammenhenger et gode, også miljømessig. Mest åpenbart er at mye av det som før krevde reiser, kan foregå digitalt, og de fleste fremtidsrettede, «smarte» løsningene er digitale. Imidlertid kreves etter hvert betydelige mengder energi for å drifte det økende antallet servere som kreves for både lagring og håndtering av de stadig større mengdene med digitale prosesser og digital informasjon som er i omløp.

Vi har snakket om sirkulær økonomi i 30 år uten at det har kommet så mye videre, dels fordi det er teknologisk vanskelig å sirkulere elementer fordelt i produkter eller betong fra bygninger, dels fordi det krever energi, og dels fordi det av disse og andre grunner er kostbart. Enn så lenge er den lineære økonomien billigere. Elektrifisering, økt batterikapasitet, CO2-lagring, biodrivstoff og vindmøller er også fortsatt i tidlige stadier. Solcelleteknologien har kommet noe lenger, men teknologiutviklingen går likevel for langsomt til at den skal kunne redde veksten og gjøre den bærekraftig.

Offshore vind er pekt ut som det neste norske industrieventyret, og det er all grunn til å tro at det vil bli viktig for norsk energi i fremtiden, men spesielt flytende havvind er per dato langt unna å være lønnsom – med mindre vi belager oss på varig høye energipriser. Kjernekraft er heller ingen quick fix, selv om det også har vinden i ryggen. Kjernekraft krever betydelig kompetanse, det er svært dyrt å bygge. Finlands nye og mye omtalte atomreaktor Okiluoto 3 skulle ha startet opp i 2009, men har vært rammet av en rekke forsinkelser og kostnadsøkninger. Endelig pris ble på 11 milliarder euro, tre ganger mer enn det opprinnelige kostnadsoverslaget. Det er i seg selv ikke noe motargument mot kjernekraft, bare at det trengs en realitetssjekk – og at det ikke må bli en sovepute som forsinker energieffektivisering og kutt i CO2-utslipp. Utslippene må ned nå.

I tillegg står det mer på spill her enn myndigheter og andre så langt har lagt inn i sin forståelse av «det grønne skiftet». Problemene vi har kommet opp i, handler nemlig ikke bare om utslipp av klimagasser, men snarere om menneskehetens kumulative fotavtrykk på en planet som ikke lenger tåler vekten av oss alle sammen.

Både IPCC og IPBES har i flere rapporter, også en felles rapport, pekt på at befolkningsvekst og konsum, egentlig forbruk per capita, utgjør den bakenforliggende årsaken til både arealtap, klimaendringer, forurensning og overfiske. Jo flere vi blir, desto viktigere blir poenget. Det er noe nordmenn og andre i rike, utviklede land bør legge seg spesielt på hjertet. Vi-et her henviser riktignok til klodens totale befolkning, men gjelder spesielt sånne som oss, sånne som allerede spiser seg overmette mens vi febrilsk jakter på nye ting og aktiviteter å fylle livet med.

For store deler av verdens befolkning er ønsket om mer velstand og bedre liv klart berettiget. Bedre levestandard vil på sikt også gi lavere fødselsrater, selv om det først og fremst vil bidra til å øke det globale fotavtrykket. Uansett hvordan vi snur og vender på det, vil vi ha en periode der både folketall og forbruk vokser. Det er en av grunnene til at det vi nå står overfor, ikke kan gå helt bra.

To virkelighetsbeskrivelser

Selv om den naive teknologioptimismens æra er over, så betyr ikke det at ny, smartere og grønnere teknologi ikke vil være en del av løsningen – ja en viktig del. Det er i dag to virkelighetsbeskrivelser av hvor vi står. Den ene er at teknologien nå er i rivende utvikling, drevet av sin egen tyngdekraft, og at vi dermed ser en snøballeffekt av nye, smarte og mer miljøvennlige løsninger. Vindkraft, solceller og hydrogen er på full fart fremover, investeringer i disse nye teknologiene har mangedoblet seg på bare få år.

Markedet kan som sagt være en god tjener, og tanken er her at markedet vil tvinge investeringene over fra fossilt til fossilfritt, og Adam Smiths «invisible hand» vil geleide oss over i en bærekraftig verden. Vi er nå også ved det punktet i historien da det internasjonale energibyrået (IEA) mener toppen i fossiletterspørsel er nådd. Forbruk av olje og kull vil falle, mens gass vil ligge stabilt. Gass er tross alt den beste av disse tre fossilkildene når det gjelder CO2-utslipp per produsert energienhet. Kjernekraft har også fått sin renessanse, i alle fall på papiret. Så altså: Fremtiden er, om ikke rosenrød, så i hvert fall grønn. Og denne historien er sann, det skjer en imponerende omlegging til grønne løsninger.

Den andre virkelighetsbeskrivelsen banker fasiten i bordet: Klimagassutslippene øker fortsatt, det samme gjør temperaturen. Etterspørselen etter energi vil fortsatt stige. Selv om Kina kan vise til en imponerende økning i grønn energi, så utgjør det fossile fortsatt omkring 80% av energimiksen og vil neppe avta dramatisk i løpet av de få årene vi har på oss for å unngå mer enn to grader gjennomsnittlig temperaturøkning. Og på vei dit vil ekstremene bli stadig mer ekstreme.

Dessuten er det langt frem til havvind blir lønnsomt, langt frem til kjernekraftanlegg er etablert i en skala som monner, og kjernekraft er heller ikke nødvendigvis lønnsom, og definitivt ikke problemfri. Disse energikildene må etter alt å dømme hjelpes av vesentlig høyere energipriser – og hvem ønsker det?

Karbonfangst og -lagring, som er et annet av Norges svar på «hva skal vi leve av etter oljen?», er definitivt heller ikke en moden teknologi, og spørsmålet er hvor mye det monner. I 2022 var våre utslipp 40,5 milliarder tonn CO2. Dagens mest avanserte CO2-fangstanlegg (Direct Air Capture (DAC)) kan i beste fall suge opp én million tonn CO2 per år når de er i full operasjon. Det er imponerende nok, men de 3,5 milliarder dollar som er bevilget til å bygge fire slike anlegg, vil knapt ha målbar effekt, med mindre vi bygger tusener av disse og samtidig kutter utslippene til omkring 10% av dagens nivå.

Nå kan kanskje lagring i tomme oljebrønner på sikt håndtere større kvanta, og de fleste er enige om at CO2-fangst og lagring kan være et nødvendig bidrag, men det er altså ikke selve løsningen. Vi kommer ingen vei uten at utslippene kuttes dramatisk og vi fortsatt kan dra nytte av den eneste virkelig effektive CO2-støvsugeren vi har: fotosyntesen. Den er dessuten også gratis og sørger for en rekke andre økosystemtjenester. For selv om vi skulle få ubegrenset tilgang på CO2-fri energi en gang i fremtiden, kanskje ved å høste direkte fra solvinden, så må vi redusere vårt materielle fotavtrykk på planeten. Vårt materielle fotavtrykk må ned noen skostørrelser uansett, også av hensyn til den naturen som sørger for den største av alle økosystemtjenester ved sitt CO2-opptak og lagring.

Menneskets tidsalder

Én art blant klodens mange millioner arter har direkte og indirekte lagt beslag på det meste av planetens areal og ressurser. Dersom vi gjør et anslag over biomassen til alt levende på jorda – bakterier, alger og trær inkludert – så utgjør Homo sapiens beskjedne 0,001%. Slikt kan jo mane til ydmykhet – eller en følelse av at vi tross alt ikke har breiet oss så voldsomt. Hvis vi zoomer inn på det vi vanligvis forholder oss til, landjorda og de øvrige pattedyrene, trer imidlertid et annet bilde frem. Den samlede kjøttvekta av alle mennesker på kloden utgjør anslagsvis 36% av alle pattedyrenes samlede masse. Våre husdyr utgjør i tillegg 60% av den samme biomassen.

Det som blir igjen til ville pattedyr, fra mus til elefant, er altså fattige fire prosent. 70% av verdens fugler er videre våre kyllinger og høns, noe som til og med har fått enkelte til å foreslå at andelen kyllingbein i avfallsdeponier om noen titusen år vil kunne brukes som en geologisk markør for antropocen. Dette er den mer eller mindre offisielle betegnelsen på menneskets æra (anthropos = menneske), på bakgrunn av vår dramatiske påvirkning av jordoverflaten og atmosfæren.

I den samme studien som presenterte disse beregningene, publisert i den tunge fagjournalen Proceedings of the National Academy of Science, estimerte en også den totale nedgangen i de ulike dyregruppene siden vi oppfant jordbruket for cirka 10 000 år siden og for alvor begynte å legge beslag på landjorda. Nedgangen var på henholdsvis 83, 80, 50 og 15% for ville pattedyr, marine pattedyr, planter og fisk. Som så mye annet i antropocen følger også dette et eksponentielt forløp: Bare i løpet av de siste 50 årene har vi anslagsvis halvert verdens dyrebestander. Altså ikke utryddet dem, men i snitt halvert antall individer.

Høsten 2015 kom WWF med en metaanalyse, altså en sammenstilling av kjent litteratur, angående utviklingen i verdens dyrebestander. Studien gjaldt pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og fisker, og den viste at disse gruppene i gjennomsnitt er halvert i løpet av 40 år. Siden har analysen blitt utvidet og gjentatt, og rapporten fra 2022 viser at bildet er enda mer alvorlig. Nå betyr ikke halverte bestander at artene vil forsvinne, men en så dramatisk og rask tilbakegang er ganske enkelt oppsiktsvekkende, og det er en underdrivelse å si at det bør bekymre oss.

Likevel er nyhetsoverskrifter av typen «halvparten av artene på jorda har forsvunnet» basert på misforståelser. De skyldes en utbredt sammenblanding av begrepene «artsutryddelse» og «bestandsnedgang». Denne typen ufrivillig desinformasjon gir skyts til dem som hevder at mediene alltid overdriver, og at vi egentlig ikke har så mye å bekymre oss over når alt kommer til alt.

Vi har transformert planeten i et nesten ubegripelig omfang i løpet av et kort, historisk gammaglimt. For eksempel er 75% av alle landområder blitt «betydelig omdannet» av menneskelig aktivitet, kunne rapporten slå fast. Det vil i praksis si at nesten alt av lavereliggende, produktive områder, som også er områder der vi tidligere fant den største biologiske rikdommen, er tatt i bruk av oss. 25% av verdens isfrie landområder er i dag beiteland, mens dyrking av avlinger legger beslag på 12%. 83% av verdens våtmarker har forsvunnet siden 1700, og verdens regnskoger er halvert.

Bak disse opplysningene, og mye annen dokumentasjon som viser hvordan vi underlegger oss stadig mer natur, ligger i alle fall én åpenbar kjensgjerning: Dette er trender som ikke kan forlenges inn i evigheten. En slik utvikling får dessuten stadig større kostnader også økonomisk.

Den virkelig store utfordringen

Advarslene er på ingen måte nye. I 1972 skrev «Romaklubben» den mye solgte og omdiskuterte Limits to growth, den gang sett på som sekterisk og urealistisk, litt som Malthus ble sett på i sin tid. I løpet av de 50 årene som har gått, har folketallet på kloden blitt fordoblet, den globale økonomien har firedoblet seg, og den globale varehandelen har tidoblet seg. Alt dette krever mer areal, mer energi – ja, mer av (nesten) alt.

De fleste erkjenner nå at det faktisk finnes noen grenser for veksten, men de fleste prognoser peker på fortsatt vekst, og vi har fått en global form for kapitalisme som synes å forutsette det. Dette er den virkelige bærekraftutfordringen for de kommende 50 årene – hvordan skal vi sette nye mål for samfunnet? Hvordan skal vi skape utvikling og mening for dagens beboere på denne planeten uten at vi neddiskonterer verdien av fremtiden? Hvordan skape også en moralsk bærekraftig verden gjennom en mer rettferdig fordeling av godene? Hvordan skal vi fremme visjonen om «det rike liv med enkle midler»? Noen av svarene blåser kanskje i vinden, men langt på vei har vi midlene til den nye tiden som må komme. Det skjer også mye som peker i riktig retning, men ikke nok. Vi må først innse at det er alvor.