Blomstring, på tvers av strukturer

Artikkelforfatter: Kristin Støren Wigum, Førsteamanuensis, Institutt for produktdesign, Storbyuniversitetet i Oslo, OsloMet. PhD fra Program for industriell økologi og institutt for produktdesign, NTNU, 2004.

Jeg tror det var sen vinter 1998, begynnelsen på året, lyset var begynt å komme tilbake. En invitasjon var kommet om å delta på workshop om utvikling av framtidscenarioer for bærekraftige samfunn. Avsender var en forskergruppe innen miljø og utvikling på NTNU. For meg, som nylig tilbakeflyttet til Trondheim fra Tigerstaden, gjaldt det å finne fram der oppe på Dragvoll. Senter for miljø og utvikling. Var det paviljong B? Vel, uten mobiltelefon eller google måtte jeg spørre etter vegen, paviljongen lå utenfor den store bygningsmassen, på baksiden og ved siste endestopp for buss nr 5, den gang. Jeg var nyutdannet industridesigner med fokus på nettopp design for bærekraft, så dette var noe virkelig spennende for meg. Vi var ikke mange som arbeidet konkret med oppfølging av Brundtlandrapportens budskap og FNs miljøprogram i Norge, dette møtet var viktig.

På universitetene ønsker man gjerne å tenke at det er der nye oppfinnelser og innovasjon skjer. Det er ikke min erfaring. Det er i så fall gjennom tenkere som har beveget seg ut, gjerne med studenter og stipendiater. Latt seg utsette for diskusjoner og annerledes tenkende. Etter selv, i ettertid, å ha arbeidet i syv år ved NTNU, oppdaget jeg hvor lite jeg fremdeles kjente vår egen by og alt som rørte seg der, rett utenfor døra. Men i Kina hadde jeg vært. Derfor bruker jeg borg som metafor på universitetet.

Når borgen blir for stor og lukket, slik at kontakten med omverden blir for liten, eller diskusjonene for smale, kan derfor løsningen være nettopp å flytte til en liten paviljong, like utenfor murene. Slik professor Helge Brattebø og Senter for miljø og utvikling gjorde i sin tid. Hvor andre lett kommer til, du blir funnet, eller finner omstreifere og andre innflytelser som skjerper tanken. Tanken om bærekraft. Dette ordet, hva det kan bety i møte med alle de andre, fagene, kulturene, bedriftene, og ikke minst menneskene som sådan.

På tretti år er verden ikke særlig endret på dette punktet. De gamle strukturene i politikken, universitetet, kommunene og de store foretakene er basert på avdelinger, «borger» med tette skott, gjerne til både hverandre og verden, egne budsjetter, strategier og målsettinger. Bruke litt mindre penger enn i fjor, arbeide litt hardere med markeder i år, øke overskuddet nok til å bevare støtten hos aksjeeiere. Slik går dagene. Og årene. Snart førti år siden Gro Harlem Brundtland sa det er vår felles framtid, felles med generasjonene som kommer, det er de vi skal arbeide for og tenke på.

Lett er det ikke, når alle sitter i sine avdelinger og tenkte på neste år, i morgen, eller bare hva man selv skal få ut av en jobb som kanskje er lite inspirerende og knapt på sporet av å tenke på helhetlig, samlet og langsiktig. At noen mennesker tok sjansen i sin tid, og idag (!), å starte et langt løp, flytte ut av «borgene», eller stå på kanten og rope utover, det er dette som må til. Og mer.

Programmet Industriell Økologi så dagens lys som undervisningsform gjennom en såkalt «landsby» og utprøving av ideen i Eksperter i team. Studenter fra mange ulike studier skulle arbeide sammen med bærekraftige løsninger. De tidlige stipendiatene som fikk støtte fra Produktivitet 2005 og andre forskningsprogram, skulle se hvordan industrien kunne ta sin rolle i utviklingen av bærekraftig produksjon. Sirkulære løsninger, produkter som møtte menneskers grunnleggende behov, infrastrukturer for materialer i flyt, fornybar energi og ikke minst språk og filosofi, politiske retninger og økonomiske modeller skulle følge opp. Den industri-økologiske tanke. Alt henger sammen. Dette var radikalt. Og er det fremdeles.

Så hva skjedde i historien om utflytterne fra borgen? Jo, de gjenblivende i borgen skjønte etterhvert at disse nye ideene der ute på paviljongen faktisk var høyaktuelle. Det kunne bli til noe alle måtte bry seg om, på en eller annen måte. Utbryterne fikk komme inn, ta plass igjen, eller presses inn igjen, på et vis. Lage en liten bul på en eller annen silo. Slukt, eller? Neida. Men kanskje temmet, så det ikke skulle overta, smitte, eller endre på strukturene? Et studieprogram på tvers av institutter og ikke minst fakulteter er et mareritt for enhver universitetsadministrasjon, både da og nå. Hvem betaler, hvordan skal gevinstene fordeles, og hvordan skal da dette forankres og hvem eier studentene??Her er det ikke mye som har endret seg på 25 år. Universitetene er som kommunene, driftet på strukturer som er over 100 år gamle. Hvordan kan vi tro de er i stand til å løse sammensatte oppgaver anno 2000? Vel. Med en verden som har fokus på ting, er fremdeles denne ikke-materielle oppgaven uløst.

Men mye har allikevel endret seg siden da...i det daglige. Ja, sånn ellers. Vi kan handle økologisk mat, kjøpe elbil og solceller, lett. Lade nesten overalt. Kjøpe CO2-kvoter på flyet og sertifiserte øko-tekstiler på H&M, drikke vann tappet på 100% resirkulerte plastflasker og kjøpe økologisk vin i miljøsertifisert emballasje på vinmonopolet. Huset vårt er svanemerket og kontoret BREEAM outstanding. Skoene er laget av fiskeskinn og bioplast. Mange jobber med miljøet, klima og bærekraftig utvikling. Vi har fått Paris-avtalen og FNs 17 bærekraftsmål som gjelder alle, i hele verden. Eller?

Er tiden der for å igjen flytte ut av «borgen»? Markere avstand eller igjen rope høyt at dette går faktisk altfor sakte, og kanskje vi i tillegg gjør feil ting[1]? Det nytter lite å pusse opp skuta innvendig når den kjører i feil retning, som en klok stemme sa en gang, utenfor borgen, for nesten tretti år siden.

Å kjenne på alvoret, at broen brister, vannet siger inn, jorda forsvinner under føttene dine. Sykdommer tar over avlingen, eller den tørker ut. Varsel på telefonen om vanningsstopp og skogbrann som ikke lar seg stoppe. Holder dette for å få endret både oss selv og målene for våre systemer, tenke nytt om vekst og forstå at det må finnes «et nok»? Å holde motet oppe og sansene skjerpet er det viktigste vi kan gjøre. Men kanskje det hjelper mer i fellesskap?

Kanskje det er mer enn faglige grunner til å samles og møtes?

Forståelsen for koblinger og gjensidig avhengighet er kanskje nøkkelen til å se behovet for å rive borgen, åpne de lukkede avdelingene og la transparente prosesser få vokse fram. Mellom væren, tenkning, relasjonsbygging, samarbeid og handling. I Stockholm har en gruppe forskere utviklet «de indre bærekraftsmålene»[2] . Målene som skal følge de 17 bærekraftsmålene[3] og fungere som bistand til å komme i gang med helhetlige løsninger. Få fart på endringene. Gode løsninger for alle på tvers av sektorer. Men er det kanskje vel så mye de indre bærekraftsmålene som er viktigst? Er det denne kapasiteten til å løfte sammen som faktisk skal redde oss? Sosiale, tilpasningsdyktige systemer og fellesskap, såkalt sosial bærekraft. Når krigene igjen herjer, like etter en omfattende pandemi med vanskelige tiltak, er det lett å se at det er vår sosiale kapasitet som skal danne bærekraften; evnen til å dele, avgi makt, og finne kreative løsninger.

Tiden med overforbruk, grådige statussymboler og inngripen i all natur etterlater seg et grelt bilde av vår ynkelige søken etter både felles og individuell rikdom, popularitet og makt. Det er ikke mulig å erstatte alt vårt forbruk med naturens fornybarhet. Og all vår nedbygging av natur reduserer igjen naturens evne til fornyelse, vårt livsgrunnlag. Hva gjør vi og hvordan går det med riving av Borgen?

Vel, det viser seg at det er ikke den fysiske borgen som er problemet. Det er veggene i våre hoder og hjerter som holder oss tilbake. Tilbake fra å stoppe opp, tenke omvendt. Vi må ikke skynde oss for å endre menneskenes kurs, vi må sakke farten. Stoppe opp. Se oss rundt. Se hverandre. Hvem er vi blitt? Hva har vi fokus på? Er det våre egne statusmeldinger som betyr mest eller er det naboen som trenger hjelp til snømåking, og hva i all verden har dette med bærekraft å gjøre?

Om vi begynner å bry oss, sier en opplyst sjel hos statsforvalteren[4]. Da vil vi kunne komme i mål, finne sporet for en god, eller i det minste bedre, framtid. Ja vel, men kan vi ta sjansen på det? Da må jeg jo ofre av tiden min. Tiden jeg bruker for å skaffe meg ting og spesielle reiser og opplevelser. Karriere, barnas karriere, og høyere lønn. Hund, seilbåt og hytte. Nei det går ikke å hjelpe den lille gutten med å finne riktig buss hjem. Jeg så ham forresten ikke. Men hva om jeg begynner å bry meg? Det kan jo føre til unødvendige møter. Med mennesker som jeg ikke kommer til å se igjen. Et smil fra en kvinne på veg til butikken, en gammel mann som takker for hjelp med en koffert. En oppdatering i møte med en venn jeg ikke har sett på ti år.

Ja, og hva har det med bærekraft å gjøre? Ja, hva er egentlig bærekraft, når er vi bærekraftige? Når vi forstår at det vi gjør påvirker andre. At smilet jeg sendte til den gamle mannen varmet hjertet hans og ga han tilbake et kjært minne han hadde glemt. At foredraget som ble helt elendig, førte til at en tilhører ble inspirert til å legge temaet fram enda bedre for sine kollegaer, og når jeg forstår at vi alle er mulige omdreiningspunkter for viktig endring. Endring som gjør oss fornøyde med mindre rus, rus fra digital oppmerksomhet og hurtig hverdagstempo. Tillitt til at de endringene vi skjønner må til er modne for meg når jeg ser dem. Og mot til å være rar og utenfor borgen, så du synes. På en virkelig måte.

La oss gå litt tilbake til de første tidene med diskusjoner om bærekraft. Jo, «flourishing»[5] å blomstre, var et ord vi likte, men hva var det? Begrepet bragte inn fokus på å være og ha omsorg for, framfor å eie og gjøre. Jeg kjenner at det å bry seg, nærmer seg et svar på nettopp dette. Det å ønske verden og andre godt, det å klare å glede seg over andres klokhet og intelligens uten å føle seg liten. Det er å blomstre for meg. Da forsvinner behovene for nye «påfuglfjær» eller skulderputer, det er livets underfundigheter og uoppdagede sammenhenger som kan jaktes på fritt. Undring over kvanteteori, kvarker og de ubestemmelige energipakkene som vi enda ikke helt kan forklare. Og planetens utrolige systemer og økologiske undre av dynamikker i endring og utvikling. Og mennesket. Denne underlige komplekse og fantastiske skapningen som ikke enda helt har funnet sin plass. Plassen som venter, men som det selv snart har ødelagt.

Hva var så egentlig planen på den lille paviljongen? Koblingene til flere små enheter som også fantes der inne i borgen ble viktig, mennesker som tenkte annerledes og ville at noe nytt skulle skje. Verdier ble endret i mennesker som tok del i disse små, nye nettverkene. Mennesker som dro videre, og tok med seg nye tanker. Ideene om en blomstrende tilstand. Et ønske om å sette folk, bedrifter, produksjoner, kommuner og Storting sammen, på tvers av siloer så alle kunne fylle rollene som dette store felles spillet krever. At vi knytter sammen våre styrker, utfyller hverandres svakheter, slipper emergens til; nemlig kvaliteter vi først ser når vi lar mennesker og fenomener spille sammen. Kvaliteter som er umulig å frambringe når vi har jobbet alene, i konkurranse eller mas om helt andre mål enn blomstring.

Så la oss skynde oss med å stoppe opp, løfte blikket og se hvordan hver og en av oss kan bry oss. Om det som vi vet er viktig. Vi har nok framtidsscenarioer nå, og tall, til å vite vegen. Vi skjønner at alle må med, og vi har ubrukt potensial i sekken for å møte framtidens usikkerhet. Potensialet heter relasjoner, kreativitet og kjærlighet til hverandre og naturen.

Hovedbilde: Livsgledetur ble utviklet som tjeneste fra 2013-2016 i forlengelsen av sertifisering av Livsgledehjem i regi av Livsglede for Eldre. Ungdommer fra Helse og oppvekst fag ved videregående skole har som praksis å møte ukentlig eldre som behøver noe hjelp for å komme seg ut på tur og møte andre. Trondheim kommune tilbyr dette nå i flere av sine bydeler. Synergieffektene mellom generasjoner på både personlig plan og som del av eldreomsorgen i Trondheim og utdanning, viser hvordan koblinger mellom sektorer kan gi nye løsninger, med «vinn-vinn» for alle involverte. (Foto: Kari Sofie Iversen, 2016).

Fotnoter:

[1] Evalueringsrapport 2023 viser at kun 12% av målene er i rute etter halvt løp mot 20230. https://www.fn.no/nyheter/halvveis-til-2030-og-deadline-for-baerekraftsmaalene-hvor-er-vi-hva-gjoer-vi

[2] https://www.innerdevelopmentgoals.org/

[3] https://www.fn.no/om-fn/fns-baerekraftsmaal

[4] https://www.statsforvalteren.no/contentassets/e4261d02bb424d0aba4722070406efa4/barekraftstanken---sigrid-moum-og-jan-vaage---barekraftstanken.pdf

[5] Professor John R. Ehrenfeld ved MIT var tilknyttet program for industriell økolog fra 2000-2009. I 2013 utga han en bok sammen med en av sine tidligere studenter Andrew J. Hoffman om dialoger rundt begrepet, Flourishing, A frank conversation about sustainability.